Reisebrev 1 – Forbredelser

Siden vi allikevel ligger her i Naxos by, altså på de Greske øyer, værfast, med kraftige regnbyger, tordenvær og nær kuling, så kan jeg starte litt på lovet reisebrev til venner og kjente.
Tankene går litt automatisk tilbake, hvordan det hele startet, helt tilbake til Per Gulbrandsens veranda, grillkveld, Grand Prix, Anne Marie og mange andre hyggelige venner. Året var 2000, det var mai, altså vår. Det var begynnelsen til å kunne realisere en gammel drøm.

Drømmer har vi vel alle, det å gjøre noe spesielt i livet, bryte ut, gi livet en annen mening eller dimensjon, et innhold, utover det trivielle med hus, hjem og jobb. Anne Marie ønsket seg det. Drømte om å bo ombord i båt, gjerne i Hollandske kanaler og jeg som gikk glipp av en jordomseiling for 30 år siden, kunne gjerne tenke meg å seile, gjerne jorden rundt.

Vi snakket mye om det, det å bryte opp fra et etablert liv, sikker jobb, selge hus og hjem. Det er vel også slutten på de flestes tanker om å realisere slike drømmer. Det er greit og enkelt å holde seg til det etablerte, tradisjonelle livet, så, når man begynner å bli litt ”gammel”.

Det forløsende ordet kom vel når Anne Marie sa: ”Tenk, å sitte på et gamlehjem og angre på at man ikke engang forsøkte”. Da gikk vi for alvor i gang med å finne egnet båt. Vi ønsket oss en seilbåt, men godt egnet som bobåt, romslig, uten at man følte seg stuvet ned under dekk. Vi så på mange båter, men så fant vi på internett en annonse : Stålbåt, 56 fot, med navnet Honeybird, liggende på land i Larnaka, Kypros til salgs. Selgeren var fra Tønsberg og hadde eiet den i ca 5 år uten å komme nevneverdig videre med oppussing og istandsetting.

En tur til Kypros overbeviste oss om at dette var båten for oss. Riktig nok et prosjekt, men noen måneders arbeid med hjelp av Kypriotisk ekspertise burde kunne gjøre båten seilklar.

Skal ikke trøtte leserne med de utallige intermessoer dette medførte. Det kan man nesten skrive en hel bok om, til og med i humoristiske vendinger.

Kommer gjerne med gode råd om andre går med tilsvarende planer.

For å unngå hjerteinfarkt la vi inn en tålmodighetsterskel uten sidestykke. Det hjalp veldig å finne andre i samme situasjon. Andre som hadde samme drøm som oss, som hadde startet årevis før oss, men som fremdeles lå landfast i Larnaka Marina. John fra Sørafrika for eksempel som bare skulle ta båten opp for å sjekke roret, men som oppdaget at ”katta i sekken” var kjøpt og en skrutrekker kunne stikkes inn gjennom skroget stort sett over alt. Det var nå syv år siden. Eller Tom som nå ventet barn nr. to med Johanna, stadig i samme havn men nå med håp om å kunne seile til Tyrkia i hvert fall neste år.

Som sagt, etter to års arbeid, begynte endelig dagen å nærme seg. Sjekking av seil, nytt tauverk, rigging av båten var gjort, det begynte å nærme seg sjøsetting.

15 juli 2002 var den store dagen, dagen for sjøsetting. Kl. 10.00 begynte den store blå løftekranen og montere stropper under båten. De provisoriske støttestolpene ble tatt bort og langsomt rullet vi mot utsettingsstedet. Mange tanker for gjennom hodet. Var båten tett? Var sveisearbeidet under vannlinjen god nok ? Var noe uteglemt? Alle ventiler stengt? Riktig nok hadde snekkeren snekret igjen ventilen for vann inn til toalettet forut. Den hadde vi fått stengt etter at baderomsgulvet delvis var blitt brutt opp.

Kranen rullet sakte videre mot utsettingsstedet og vi fortøyde båten mens kranen langsomt senket båten ned i vannet.

Der hadde den ikke vært på 7 år. Jeg ropte til kranføreren at han måtte holde oss en stund i stroppene, slik at vi kunne få inspisert båten hele veien, fra forut til akter.

Vi pustet lettet ut, alt virket ok og ventilene ble en for en satt på og sjekket at de var tette.

image004
Nesten nede

Så kom neste kapittel, ville båten starte? Motoren hadde ikke blitt startet på 6 måneder og da en svært kort stund. Årsaken til dette var at båten kun var støttet opp med stolper og ved vibrasjon fra motoren kunne disse risikere å løsne.

Men båten startet helt greit og vi seg sakte ut i havnen og med litt hjelp fra den lokale befolkning kom vi oss relativt greit inn til anvist båtplass.

Etter vel fortøyd, blodtrykk og puls tilbake til normalt nivå, åpnet vi en kasse pils hvor alle hjelpere var invitert. Vi gjorde overhodet ikke noe mer nyttig den dagen, ei heller ikke neste dag. Vi var bare kjempe lykkelige, både det at vi endelig hadde fått båten på vannet og at alt hadde gått så fint.

image006
Vel fortøyd med hjelp av George og Daggis