Reisebrev 10 – Biscaya

I motorrommet var det som sagt en smule kaos. Dørkplater fløt rundt og påminnet meg om at disse måtte festes bedre i framtiden. Hadde satt i gang lensepumpa, men det gikk svært tregt å få vannivået ned. Etter en smaksprøve av vannet, var jeg fremdeles litt usikker på hvorvidt det var salt eller ferskvann I mellomtiden hadde vi stanset motoren på grunn av kjølevannsproblemet, lagt kursen enda mer vestlig for å oppnå bedre seilfart og ropte derfor til AM om hun kunne ta i et tak med den manuelle lensepumpa. Etter hvert begynte vannstanden å synke såpass at vi kunne fastslå at det ikke var sjøvannslekkasje. Fant etter hvert ut at lekkasjen var i koblingen mellom påfyllingsslangen fra dekk og toppen på styrbord ferskvannstank Begge tanker var blitt fylt opp før vi forlot Sada og grunnet krengingen av skroget, flommet vannet ut på lekkasjestedet. En ny slangeklemme løste problemet, heldigvis.

Så var det eksosen da. Anlegget består av to eksospotter i serie. Etter en del prøving og testing, viste det seg at bakerste potte var helt tett. Etter en del omkoblinger fikk jeg etter hvert halve potta til å fungere og kjølevannet kunne sirkulere.

Litt forsinket, men fremdeles med mobildekning kunne vi ringe GB tilbake, hilse og si at vi så fram til å møte henne i Brest om fire dager.

Etter hvert minker også vind og sjø en del og verden så plutselig langt hyggeligere ut. I løpet av natten hadde vi kommet ut i hovedskipsleia uten at vinden hadde gjort antydninger til å snu. Vi måtte legge kursen nordøst og startet motoren. Etter hvert stilnet både vind og hav. Det ble helt stille, bare vår egen motordur kunne høres. Det føltes underlig, langt til havs, i Biscaya som vi hadde hørt så mye ufordelaktig om når det gjaldt vær og opplevde en solnedgang av de sjeldne med våre trofaste delfiner som følgesvenner.

image002
Slik kan Biscaya også oppleves. En liten skygge, mitt på bildet er faktisk en hval.

Det ble nesten morgen før jeg tørnet inn til noen timers godt tiltrengt søvn. Det ble langt på morgen 9. august før jeg våknet. Da hadde AM hatt en fantastisk morgen og helt tilfeldig lett seg rundt på kortbølgen og fått inn nyheter fra Norge for første gang. Havet lå blikk stille, uten en krusning bortsett fra synet av en stor sildestim som spratt av sted, jaget av tunfisk. Etter disse fulgte en hel flokk delfiner. Plutselig står en vannstråle rett til værs, en mørk finne bryter vannflaten og en stor hale viser seg i det hvalen dukker ned i dypet igjen. Det er da man blir irritert over at fotoapparatet ikke er klargjort og seansen er over før man får hentet kameraet.

Men vi telte fem hval den dagen og fikk til og med et bilde av en av disse. Riktignok som en skygge i vannskorpa, men likevel!

Sola skinte og utpå ettermiddagen stoppet vi like godt motoren og bare drev rundt et par timers tid, mens vi satte oss på akterdekket, åpnet en flaske rødvin og bare nøt livet. Som underholdning hadde vi våre venner, definene, som gjorde flotte hopp og akrobatiske øvelser.

Det var så deilig å slippe unna motorduren en stund og bare la stillheten råde. Men vi kommer oss ikke over Biscaya på denne måten, så motoren måtte nok i gang igjen.

Tredje dagen kommer det en bitte liten bris og det er svært bra. En sjekk av gjenværende dieselbeholdning ga umiddelbart signal om at her var sparetiltak helt nødvendig.

Vi gjør likevel rundt 3 knops fart med seil. Det er greit nok da det ikke er så fryktelig langt igjen til Camaret marina vest for Brest. Men når vi nærmer oss kysten av Frankrike, kommer også tåka sigende. Til og begynne med som tåkeflak, men etter hvert blir den tjukk som graut.

Dette er ikke videre morsomt selv om vi naturligvis har radaren på. I området vi befinner oss er det massevis av grunner, holmer og staker. Noen utstyrt med radar reflektor, andre ikke. Hva som ellers finnes av bøyer og garn, er vi sletts ikke sikre på.

Tar derfor kontakt en kystradiostasjonen i Brest over VHF, for å få nærmere orientering om tåkeforholdende lenger inne i fjorden. Får beskjed om at forholdene der vi er, er de dårligste og at tåka ikke er så tykk lenger inne. Dessuten ville tåka lette litt etter hvert. Imidlertid var det mye båter på vei ut fra Brest, så vi måtte holde intens utkikk. De større fartøyene er greie å få inn på radaren, men som nevnt i tidligere brev, har en del seilbåter særdeles dårlige refleksanordninger. Vi hadde derfor også et par tilfeller av seilbåter som strøk forbi oss, noe i nærmeste laget.

Det er tidlig på morgen 10.august når vi nærmer oss Camaret marina. Innenfor havnemoloen er det tjukt av båter. De ligger utenpå hverandre i store klaser. Helt tydelig at vi er i hovedferie måneden til franskmenn. Naturligvis gjør det ikke saken bedre at det er søndag. Dieselpumpa så vi ingen mulighet til å komme fram til og ble enige om å forsøke å ankre opp. Selv det ble for kronglete og vanskelig og etter å ha forsøkt et par ganger uten å ha fått skikkelig ankerfeste, ga vi opp. Vi fikk gå inn til selve Brest og håpe vi hadde diesel nok til de ca 2 timers seiling det ville ta oss å komme dit.

Moulin Blanc Marina ligger absolutt innerst i bukta, forbi selve byen og hovedhavn. Svært sterk strøm og lavvann gjorde manøvrering vanskelig og bare en ørliten feil kunne lett ha brakt oss på grunn og blitt stående fast på en sandbanke.

Men endelig kl 12.30 kunne vi fortøye i marinaen etter at vi på forhånd å ha meddelt vår ankomst og blitt lovet plass. Turen fra Sada hadde tatt hele 101 timer på en distanse logget til 387 n.mil. Ikke rare gjennomsnittsfarten kanskje, men greit nok med de vindforholdene vi hadde hatt og med en motor på ”sparebluss”. Men mest av alt var vi kjempefornøyde med å ha Biscaya som et tilbakelagt stadium.

En av de rutiner som alltid inngår etter havneanløp, er sjekk av motor og utstyr i motorrom. Det er svært viktig og har allerede spart oss for mange problemer. Sjekking av elektriske forbindelser, slangeklemmer, om det finnes løse skruer eller bolter og oljenivå. Det var under slike rutineundersøkelser jeg oppdaget at startmotoren hadde løsnet, vannlekkasje ved kjølevannspumpe eller oljelekkasje på grunn av at toppdekslet hadde løsnet. Dessuten snakker jeg alltid med motoren. Den er en gammel marinisert amerikansk Ford truck-diesel og har fungert fortreffelig hele veien, alle disse månedene vi har vært på farten. ”Gamle ørn”, flott levert, stå på videre! Jeg er helt sikker på at det hjelper.

image004
En av de mange rutinekontrollene i motorrommet

BREST
I marinaen fantes en hel del forretninger og restauranter. Her kom vi faktisk over skikkelig vokset sytråd til reparasjon av seil. AM fikk endelig kjøpt seg et etterlengtet dorgesnøre og hov. Det eneste som manglet var en matvareforretning. Dieselpumpe fantes i havnen ved siden av oss, men dit kunne vi kun gå inn ved høyvann. Det fantes et handlesenter, men den lå 4-5 km unna så vi bestemte oss å drøye innkjøpene til dagen etter. I mellomtiden deltok vi heller i marinaens restaurantliv.

image006
Vel fortøyd i Brest foran den lokale hurtigbåten

Siden Brest er en typisk fiskerby, er også menyene preget av dette. Det er fisk og sjømat som gjennom kjøkkenssjefens ekspertise og behandling, gir et utsøkt resultat, både for øyne, smaksløker og mage. En blåsjell-lunsj kan, for eksempel, oppleves i mange og utrolig gode varianter. Spanderer man seg en god hvitvin dertil, blir måltidet ideligen fullkomment.

Dagen etter ble jeg påspent skutas største ryggsekk og beordret ut på tur, handletur. Den første kilometeren gikk greit da den gikk i flatt terreng, men så begynte motbakkene, utelukkende motbakker. Selv om vi passerte flere bussholdeplasser, var AM fast bestemt på å være fotturist i motbakke. Heldigvis var det noe som het ”Brest Vel” og hadde utplassert en benk på veien. Denne måtte jeg bare prøve og siden jeg sikkert er av de ”mindre kondisjonerte” i området, var den sikkert utplassert for slike som meg som en hjelp til å unngå akutt hjertestans.

Omsider kom vi da fram til handlesenteret, men der var det svært liten aktivitet Ingen aktivitet om jeg så må si.. En plakat om åpningstider ga oss klar beskjed om at vi hadde stått opp alt for tidlig, gått altfor fort, da dette senteret ikke åpnet før om to timer. Å gå tilbake med uforrettet sak, kom ikke på tale, Da var det bedre å rusle litt rundt omkring, for ikke å si, finne et sted å hvile og vente. Apropos venting så kom en telefonsamtale fra min søster GB, som nå var på vei og i øyeblikket befant seg i København, ventende på videre fly til Paris. Der måtte hun finne transport til innenriks flyplass for videre befordring til Brest. Fra flyplassen i Brest var det ikke noen direkte forbindelser til Moulin Blanc marina. Siden dette er en dame som har bestemt seg for å leve uten mobiltelefon, var det bare å forklare best mulig hvor vi lå og ønske henne lykke til. Hun var imidlertid optimistisk og regnet med å oppspore oss i løpet av samme kveld.

Vår ventetid tok også slutt, handlesentret åpnet og vi gikk i gang. Selv om handlevognene var av det store kaliberet, ble den så avgjort fylt opp til randen. Her var det innlangt både bunkring for akutt behov, så vel som for videre ferd.

Til min store tilfredsstillelse måtte motorisert transport tilbake, rekvireres. Vår kassafunksjonær er svært imøtekommende og skulle ordne transport. Etter en tids venting kommer det fremdeles ingen taxi, men plutselig kommer en ansatt i forretningen ut, vinker til oss og kjører både oss og varene om bord, helt gratis.

Dvs. ikke helt om bord. Når vi kommer ned til utstikkeren hvor vi ligger helt ytterst, er veien sperret av, grunnet lastearbeid i havnen. Likevel, etter en times tid, er alle varer fraktet om bord, stuet vekk og vi kan slappe av og vente på GB.

Og så plutselig er hun der, roper hallo, er det noen hjemme? Siden det faktisk er det, blir hun behørlig ønsket velkommet om bord. Så er det utdeling av ferske aviser og utpakning av norske varer som etter hvert har vært dypt savnet.

Siden det er mye å snakke om den kvelden og ganske sent blir det også, beslutter vi å bli enda en dag i Brest, før vi ville dra videre. Dessuten måtte vi ha stått grytidlig opp, ved høyvann, neste morgen om vi skulle hatt muligheter til å fylle opp dieseltankene.

Vi brukte i stedet neste dag til forberedelser og at GB skulle finne seg til rette. Det er alltid en del å forklare om hvordan toaletter, pumper og utstyr fungerer. Dessuten måtte vi bare ha enda et måltid med blåskjell, vi bare måtte.

Tidlig morgen 14 august er vi på beina. Det er enda en sak vi må ordne opp i før vi drar. Siden Kypros har vi hatt sykler med oss om bord. Nå ser det ut til at de absolutt har gjort sitt. Fullstendig nedrustet, ødelagte bremser og gearsystem gjør det håpløst å reparere dem. Vi bærer dem i land og plasserer de ved bryggas avfallskonteiner . Kanskje andre har bruk for enkelte deler og forbarmer seg over dem? Det er i alle fall bedre enn å slenge dem på havet.

Skal man ha sykler om bord, er nok en rustfri, sammenleggbar utgave som kan pakkes inn og stues vekk, den eneste løsningen.

Så blir fortøyningene tatt inn og setter kursen inn i neste havnebasseng, hvor dieselpumpa befinner seg. Selv ved høyvann har vi likevel ikke mer enn en halv meter under kjølen. Og her er det ca 4 meters forskjell på høy og lavvann.

Denne gang er det av samme årsak langt enklere å ta seg ut fra Brest. At det går mot lavvann gjør også at strømmen er med oss. Den sedvanlige morgendisen som omgir Brest letter også og vi får både fint vær og en fin start på vår vei mot Guernsey, som er vårt neste mål.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *