Reisebrev 11 – Den Engelske kanal

Det er langt til Guernsey, ca 150 n.mil og vi må regne med ca 2 døgn, da vinden fremdeles kommer fra nord. Men vi er glade for å ha fått en tredjemann (kvinne) om bord, dessuten en svært lærevillig sådan. Det er altså blitt morgen 14. august. Sikten og været blir etter hvert bedre og bedre og tar derfor korteste vei, dvs at vi velger å gå Chenal Du Four, en av flere skipsleder. Her er det mye grunner, staker og fyr for ikke å snakke om både nyttetrafikk og andre seilbåter. I fint vær er det en flott led å gå og det var det nå, bortsett fra feil vindretning.

Seilte derfor uten Genoa og måtte i tillegg ha hjelp fra motor. Dessuten frisknet vinden ganske betydelig, et par seilbåter synes å ha problemer. Det skjønte vi på stemmeleiet over VHF. Men siden vi ikke er kløppere i fransk, var det vanskelig å forstå innholdet i meldingen. To franske båter fra kystvakten hadde kurs mot noen seilbåter ganske langt vest for oss, forhåpentligvis for å assistere.

I mellomtiden har GB allerede satt seg inn i en rekke ting. Navigasjon, radarfunksjoner, autopilot tar alltid tid å få oversikt over, men det går bedre og bedre. Sjø, vind og slingring tar litt tid og bli vant med, så den første natta lar vi henne hvile. Det kommer flere netter etter hvert. Utpå kvelden synker farten. Tidligere tidevanns medstrøm har stoppet opp og snudd og tidlig på natten har vi grunnet flere knops motstrøm beveget oss svært lite. Dette forsterkes selvsagt av motsjø og vind fra nordøst. Det er bare å trøste seg med at om kort tid får vi igjen tidevannet med oss. Utpå dagen får vi igjen problemer med kjølevann til eksosanlegget, stopper motoren og før vi kommer skikkelig i gang igjen har vi i løpet av bare et par timer, drevet flere mil tilbake. Det er godt vi er i rom sjø. Det går da noe bedre framover etter hvert. At vi begynner å nærme oss Gurnsey synliggjøres gjennom møte med flere og flere fiskebåter.

Det er tydelig at vi er i et populært fiskeområde og må omtrent kjøre slalom for å unngå å komme for nær tråler og liner. Dårlig sikt har det også blitt, grunnet stadig kraftigere regnbyger. GB, som er nå på første nattevakt holder skarp utkikk og melder ifra om både lanterner og lys og de første glimtene fra fyret Les Hanois, sydvest på Gurnsey. Men først i halv åttetiden morgenen 16. august er vi ved sydkysten og fremdeles har vi flere timers seiling før vi kan forvente å være framme i St. Peter Port. Dessuten må vi komme oss inn rundt høyvann og samtidig ikke få tidevannsstrømmen mot oss. St. Peter Port ligger på østsiden av øya og kun et smalt sund skiller den fra naboøya Herm. I dette sundet kan det oppstå opptil 5 knops strøm, så her er ”timing” viktig. Dessuten er det stor trafikk inn og ut St. Peter Port som er den største og viktigste byen. Det fikk vi til sanne erfare når vi omsider svingte inn bak havnemoloen. Ferjer, hydrofoiler, fiskebåter og seilere kom og gikk uten stans. Det viste seg at vi stakk litt for dypt til å kunne entre selve marinaen. Det var bare å snu, runde moloen igjen og gå inn til Havelet Bay, en bukt rett ved siden av og ankre opp. Siden det var høyvann, måtte vi passe på at vi hadde nok vann under kjølen, da tidevannsforskjellen er hele 8 – 10 meter.

Det mest iøynefallende landemerke man får når man kommer til St. Peter Port er den store borgen som er anlagt på en liten øy ved innseilingen til byen. Øya heter Coronez, men er i dag landfast gjennom moloen som strekker seg ut til øya. Borgen heter Coronet Castle og var i sin tid bygget for å beskytte indre by og havn på 1200 tallet. Guernsey har i likhet med øvrige kanaløyer, vekselvis tilhørt England og Frankrike og hvor kulturer fra begge land har satt sitt preg. Vi har jo et forhold til disse øyene ikke minst fra krimserien Bergerac fra øya Jersey som ligger litt lenger øst. Innsjekkingen til Guernsey er svært enkelt. Da vi ankom havnebassenget fikk vi utlevert en pakke inneholdende en generell brosjyre og regler for Guernsey samt skjema for tolldeklarasjon. Denne var det bare å fylle ut og siden legge skjemaet i en av de mange ”postkassene” på moloen.

Noe slitne etter turen, velger vi å drøye landgang og inspeksjon av øya til neste dag.

Kanaløyene er spesielle. I likhet med Jersey har også Guernsey vekslet mellom fransk og britisk overherredømme. Ikke desto mindre er Gurnsey en interessant øy. St. Peter Port fremstår som en sammenblanding av ulike tidsepoker.

image002

Kommer man litt unna strandpromenaden, er det trange gater og smug og en kirke på hvert andre hjørne. Selvsagt besøkte vi Coronet Castle. For å få til dette tok vi gummibåten vår og rodde i land. Vi fortøyde ved utsetningsrampen til småbåter, ga ut en del meter ekstra i fortøyningsline, vel vitende om tidevannsforskjellen. Riktig nok så vi ikke bunnen der vi gjorde fast, men regnet med at det ikke kunne være mer enn et par meters dybde. Selv om man kan bli svett av alle motbakkene, finnes det hele tiden små ”vannhull”, koselige kafeer og pub’er på vår vei rundt i byen. Coronet Castle tok vi helt til slutt og brukte mye tid på å sette oss inn i de forskjellige tidsepoker med ulike”slottsherrer”. At engelskmennene går seirende ut av fortellingen, er vel kanskje ikke så merkelig. Det er jo de som har fått lov til å skrive den sluttlige historien. Fra borgen har vi et flott utsyn over hele havnen og langt til havs. Selv vår egen Honeybird kan vi betrakte liggende flott i Havelet Bay. Det er på tide å returnere om bord. Men hvor var gummibåten? Tittende ut over kanten der vi hadde fortøyd den, så vi den, liggende tørt på land i et lite søkk, 8 meter under oss. For å komme oss ned måtte vi gå tilbake til borgen, klatre ned og følge bunnen nedover. GB og jeg tok på oss jobben, mens AM ble igjen for å ta seg av fortøyningene. Det var godt vi ikke hadde rigget til påhengsmotoren på dingien. Det gjorde det svært mye enklere å bære den de 30 – 40 meterne som skulle til for å få den tilbake i havet. Det var også godt at vi i utgangspunktet hadde gitt båten så vidt mye fortøyning. Det hadde jo vært litt mer pinlig om vi hadde funnet den som en plakat på murveggen. Vi kom oss vel om bord i Honeybird som fremdeles hadde 3-4 meters vann under kjølen.

Nå er vi innstilt på å komme oss videre. Alle er vi friske og raske, har hvilt godt ut og klar for neste etappe. Selvfølgelig har vi også denne gangen vært nødt til å reparere litt seil. Vår gamle Singer har vært utrolig god å ha, selv om den dessverre ikke syr siksak-sømmer. Likevel holder de godt og det er nye steder som må repareres.

image006

19. august letter vi anker. Kl. er 0900, det er høyvann, hvilket er helt nødvendig for å komme inn til dieselkaia. Her er det kø og kun to båter kan legge til samtidig. Noen forsøker ”snike” i køen og det blir noen turmulter idet noen forsøker å ta ”kølappen” vår. I forsøket å runde enden av brygga, går vi inn i hjørnet av denne og får noen skikkelige riper i lakken på babord side. Uff og uff, det var ikke bra, men det er svært lite vi kan gjøre med det i øyeblikket, bortsett ifra å fylle diesel. Vi er sjeleglad når vi får manøvrert oss ut av havna og kan sette kurs nordover.

Værprognosene er gode og som vi hadde innhentet tidligere på morgenen fra marinakontoret. Et pussig system ,forresten, værvarslingen måtte innhentes fra et annet sted i byen, over internett, kostet 5 pund for å få og tok nesten en hel time ekstra på morgenkvisten før vi kunne komme avsted. Kursen er 74 grader, dvs øst-nordøst. Det er øya Alderney som ligger der oppe som en slags inngangspassasje til selve kanalen. Vi ønsker å passere mellom Alderney og fastlandet av Frankrike for å spare tid. For å klare det, er vi på grunn av strømforhold og tidevann allerede litt sent ute. Det var så vidt det gikk. Vi begynte allerede å merke motstrømmen i det vi passerte. Hele veien hadde vi gått for motor da vinden uteble fullstendig. GB tilbød seg å danse en vinddans for å bedre på det forholdet. Det er mulig hun danset litt for lenge, for ikke lenge etter begynte det å blåse. Ikke bare fin seilvind som 6-10 m/sek, men etter hvert både 15-18 m/sek. Siden Den Engelske Kanal er grunn, sjeldent dypere en 20-25 meter, graver sjøen seg fort opp og er både krapp og ubehagelig. Tidlig om morgenen 20.august starter vi motor, delvis for å lade batterier, men ikke minst for å få mer stabilitet i båten. Dessuten ligger vi rett i utkanten av hovedskipsleia og skipstrafikken er svært stor. Det er også mye vrak i området som det er kjekt å holde seg unna. Ikke mange timene etter får vi igjen problem med kjølevannet. Denne gang er det kjølevann til motoren som mangler og etter en sjekk viser det seg at det er impelleren som har gått fullstendig i oppløsning. Etter et par timers jobb får jeg skiftet impeller, rengjort kjølesystemet så godt som mulig og håper at impellerdeler ikke har forsvunnet inn i motor. Kjølesystemet er lukket krets og ferskvannsavkjølt. Fikk fylt på vann fra ferskvannstankene og startet opp igjen. Det var godt, for nå var vi kommet midt i den verste trafikksonen i kanalen hvor vi ikke minst hadde kryssende trafikk mellom Dover og Dunkerque. Ferjer og lastebåter sneiet forbi oss på alle kanter. Gleden over å ha fungerende motor, ble av kortvarig art. Jeg greide ikke å stoppe vannlekkasjen i kjølevannspumpa. Tvert om ble lekkasjen bare større og større. Vi fikk nok klare oss som best mulig kun med seil. Det passet derfor spesielt dårlig at GB ut på kvelden meddelte om høy grad av fuktighet i akterkabinen. Til og begynne med kunne jeg ikke begripe hva som var feil, men i det jeg skulle forlate kabinen fikk jeg plutselig en sjø midt i ansiktet. Kravlet inn i retningen vannet kom ifra og oppdaget at halve vinduet var borte. Samtidig ropte GB at hun hadde sterkt behov for hjelp i cockpit. AM som akkurat kom til etter en time på ryggen ble beordret sammen med GB i få tettet vinduet i full fart, mens jeg ville forsøke å legge båten på en kurs hvor vi mest mulig unngikk sjø rett inn mot vinduet. AM som fremdeles var noe yr etter hvilen, våknet kontant etter en skikkelig saltvannsdusj og fikk fantasien i gang. En brødfjel passet akkurat, dunket på plass sammen med håndklær og annet som var for hånden Det ble faktisk ganske tett. Det gjorde skipstrafikken også som kom dampene på rad og rekke, omtrent som et uendelig tog. Skulle de ikke inn til Oostende, så var det mange andre aktuelle steder som Zeebrugge, Vlissingen eller enda videre til Antwerpen. Vi irriterte tydeligvis en møtende ferje

Som både blinket og lå på hornet, men med vår begrensede manøvreringsevne og fart, kunne vi svært lite gjøre. Som man kanskje kan tenke seg, var vi slettes ikke ulykkelige når det igjen lysnet av dag og ikke så lang igjen til havn. Vår målsetning var å komme oss inn til Breskens, en marina det ikke ville være nødvendig å sluse oss inn til og som ligger helt syd i Nederland, på grensa til Belgia. Nå var det bare å håpe at vi hadde nok kjølevann, slik at vi kan motorisere oss helt til kai. Her var det faktisk god plass på ankomstbrygga og fortøyde lettet og glad.

Men en passe morgensur marinasjef forlangte oss fjernet omgående og pekte ut en kronglete plass langt inne i havna. Vårt forslag om å få en litt enklere løsning, ikke minst på bakgrunn av motorproblemene våre, avstedkom bare et skuldertrekk. Må man så må man og etter mye om og men, fikk vi omsider riklet oss på plass. Det var ikke bare marinasjefen som viste seg å være lite hjelpsomme. Stedets verksted var heller ikke spesielt interessert i å hjelpe oss. Men de tok i hvertfall kontakt med et verksted i nabobyen Terneuzen, et par mil østover. Dersom vi kunne demontere vannpumpa, frakte den til verkstedet, så skulle de se hva de kunne gjøre.

GB og AM fikk i oppgave å reise dit. Det viste seg ikke å være fullt så enkelt. Det ble buss pluss ny buss og deretter taxi før de fant fram. GB som tidligere har bodd i Nederland i flere år, ble ubestridt reiseleder, både grunnet en viss språkkunnskap og ikke minst kjennskap til nederlandsk psyke. Du må’kke komme her og komme her. Strategien med å sende to damer i slikt ærende lykkes og neste dag dukket faktisk to mann opp om bord med ”reparert” vannpumpe. Det viste seg at pumpa fremdeles lakk som en sil og ble derfor enige om å forhale båten, slik den var, til marinaen i Terneuzen..

image008
Stor trafikk forbi Terneuzen på vei til og fra Rotterdam

Det viste seg da også at både marinapersonale og folk flest var atskillig hyggeligere der og hjalp oss både med grei plass og fortøyninger da vi dukket opp.

Enden på visa ble at vi måtte kjøpe ny kjølevannspumpe med reimdrift fra motorens svinghjul, samt koble om hele slangesystemet. Dermed ble vi liggende et par dager før alt var på plass. Noen kompensasjon for tidligere feil, kom ikke på tale og dermed ble regningen på ca 8000 kroner før vi ble sluppet av sted.

Siden ferien til GB nå begynte å gå mot slutten, samt at været ikke var spesielt bra, ble vi enige om å komme oss nordover via kanalnettet i stedet. Spesielt AM hadde stor sans for dette da hun noen år tidligere hadde vært på flere kanalferier nord i Nederland, med høy trivselsfaktor. Samtidig får vi testet ut at motor og kjølevannssystem fungerer som det skal.

29. august legger vi i vei videre innover Westerschelde. Selv om det er stor trafikk, både av lasteskip og lektere, er det som å kjøre på motorvei, godt avmerket med nummererte bøyer hele veien. Ved byen Hanswert dreier vi nordover og sluser inn for første gang for å komme inn i kanalen Zuid Beveland. Det er bare å få fortøyd fortest mulig før man begynner å slippe vann inn i slusa. Siden vi er tre stykker om bord så går dette uten problemer. Fortøyningsringer og stenger er montert hele veien på sluseveggene, man må bare passe på å eventuelt flytte disse etter hvert som man stiger.med vanninnslippet. Vi lar alle lektere, som for øvrig har forkjørsrett, forlate slusen først. Da blir det også enklere å ta seg ut, siden man slipper turbulensen av propellvannet fra disse. Etter hvert kommer vi til kryssende jernbane og veibro. Selv om lekterne fint går under disse, må nok vi legge oss til en ventebrygge for broåpning. Det skjer etter ca en time når motgående trafikk også er på plass på andre siden.

Så er det å sluse ut igjen på andre siden og kommer inn i hovedåren Oostersheide. En sidekanal bringer oss inn i Mastgat og det blir sen ettermiddag før vi legger oss inn ved byen Bruinisse. Her er det gjestebrygger på utsiden av slusen inn til selve havna og det passer fint.

Det er faktisk blitt siste kvelden vi har GB om bord, nesten 3 uker er gått siden hun kom om bord i Brest. GB ville spandere avskjedsmiddag, kanskje lykkelig over å komme helberget gjennom ferien. Selv om hun hevdet ikke å ha vært redd på turen, kunne vi likevel slå fast at en opplevelsesferie noe utenom det vanlige, hadde hun fått.

Vi følger henne til bussen neste morgen som skal bringe henne til flyplassen i Amsterdam.

AM og jeg føler oss litt puslete og rare når vi vinker henne farvel. Det har vært fantastisk flott og ha henne om bord og til stor hjelp.

Etter en liten handletur i byen, kaster vi nok en gang loss og med kurs for Krammerslusene.

Her var det også en spesiell sluse for lystbåter. Imidlertid er mastene vår for høye til å kunne benytte denne og vi må gå til hovedslusene. Det går bra, selv om mannskapet nå er betydelig redusert. Vel ute i leden Noord Volkerak, går turen øst-nordøstover. Egentlig hadde vi tenkt å legge til utenfor Spuisluis for natten, men så oppstår nye problemer. Nok en lekkasje i kjølevannssystemet. Denne gang i gearkassa. Vann og olje sprutet opp gjennom utluftingsdysa. Nærmeste havn var Dintelmond hvor vi også måtte sluse inn. Av slusevokteren fikk vi orientering om hvordan vi kunne gå rett til reparasjonskai. Vi klarte det, nesten. Plutselig gikk det et lite rykk gjennom båten, propellakslingen hadde nok en gang skrudd seg ut. Vi var bare noen meter fra nabobrygga. Et velkjent båtuttrykk kom nå til anvendelse: ”Hopp kjerring, hopp”. Hun hoppet, klarte det, gjorde fast og var klar til å motta akterfortøyning som jeg med stor møye klarte å hive i land etter tredje forsøk.

Vel fortøyd, om enn på feil sted, ser vi litt på hverandre og er enige om at vi nå er passe lei av alle uhellene vi har hatt. Det positive er likevel at ting kunne ha vært mye verre og ha en del flaks hadde vi likevel hatt ved i alle fall komme oss inn ved egen hjelp.

Bortsett fra å åpne en rødvin, er det ikke stort vi kan gjøre. Det er lørdag kveld og noen mekaniker kan vi ikke påregne å få tak i før mandag. Senere tar vi i stedet en fottur i området for å finne ut hvor vidt det finnes noe restaurantliv i nærheten. Det finner vi noen hundre meter lenger inne i marinaen, i form av en gammel, ombygd skute med navnet Zwantje. Her blir vi tatt godt i mot og servert en utmerket middag med alt nødvendig tilbehør. Humøret lysner litt etter hvert og både krovert og andre bargjester er nyskjerrige på hva slags fremmende som har rotet seg inn på denne plassen. Her holder nemmelig i hovedsak, kun nederlendere, belgiere og noen tyskere til. Vi forteller vår historie og får både sympati og gode råd med på veien og vi er atskillig lysere til sinns, når vi rusler om bord sent på kvelden.

Søndag 31 august får vi besøk av en par personer som forteller oss at vi ikke kan ligge der vi er. Det vil i løpet av ettermiddagen ankomme to store lektere og vi må flytte på oss. Vi forteller hvorfor vi måtte legge til som vi gjorde og at vi egentlig hadde tenkt oss inn til naboen Stevens Nautical b.v.. Vi måtte i så fall få tak i en slepebåt som kunne bringe oss inn dit. Problemet ble løst ved at vi klarte å trekke båten lenger akterover og inn i en liten ”bukt”, samt love å flytte snarest mulig. Mandag morgen tar jeg kontakt med daglig leder Perry Stevens som viste seg være en hyggelig kar. Han hjalp oss med taubåt og folk som skulle se på gearkassa vår. Grunnet stort arbeidspress ville det likevel ta et par dager før de kunne komme. I mellomtiden fikk vi nøye oss med å vente, men vann og strøm skulle han skaffe oss. Nærmeste by er Dinteloord, ca 4-5 km unna, så vi benyttet anledningen til innkjøp. Vi spaserte inn til byen og kunne eventuelt ta en drosje tilbake. Vi gikk og gikk og omsider kom vi da inn til byen, fikk slukket tørsten ved første ”vannhull” og inntok stedets største varesenter.

Det ble svært mye å transportere hjem, så jeg spurte derfor ekspeditøren i kassa om hun kunne hjelpe oss med en taxi. Svaret var tvert nei. Noe overrasket og forbauset gjentok jeg spørsmålet, sikker på at hun ikke hadde forstått. Igjen var svaret tvert nei. Ikke hjalp det å bli verken forbannet eller høyrøstet. Svaret var fremdeles nei. Med en regle av de mest ufine ord jeg kunne finne på engelsk, når det gjalt Nederland og deres innbyggere, forlot vi stedet med full visshet at hit skulle vi aldri mer tilbake.

Vi slepte varer og sekker tilbake til pub’en vi tidligere hadde vært innom og her fikk vi en helt annen service og taxi ble ordnet omgående.

På veien innover mot byen hadde vi sett at det gikk en kanal helt inn til sentrum. Så ved framtidige handleturer tok vi gummibåten inn, dog handlet vi konsekvent hos varesenterets største konkurrent, tvers over gata.

Senere på dagen under et besøk hos Zwantje fikk vi greie på at stedets befolkning ikke hadde noe særlig til overs for fremmedspråklige, dvs. slike som oss og spesielt om de trodde vi kom fra England .

Været har blitt fint og varmt igjen og etter alt vedlikehold og stell av båten er unnagjort, tar vi med oss det gamle storseilet og symaskinen ned på brygga. Dette er et gammelt seil, men det viste seg å være reparerbart og fullt brukelig som reserveseil.

Omsider dukker det et par mann om bord, demonterer hele gearkassa for å frakte den med på verksted. Beregnet reparasjonstid ca 3 dager.

Tiden går, men vi er mest spente på hvorvidt gearkassa i det hele tatt lot seg reparere. De første rapportene var noe nedslående, da nødvendige deler ville ta uker å få tak i. Vi hadde allerede kommet langt ut i september og lurte på om vi ville rekke Norge før vinteren kom.

Men vår reparatør fant etter hvert en løsning, bl.a. ved selv å dreie ut nye foringer. Men vannkjøling av gearkassa måtte de kutte ut. I følge dem selv gikk dette helt bra ettersom de selv hadde testet gearkassa i benk et helt døgn uten at denne ble for varm. Jeg var imidlertid noe skeptisk. Ikke fordi jeg er noen ekspert på dette feltet, men kort og godt fordi jeg antok det måtte være en årsak til at man i utgangspunktet hadde kjøling av denne. Men å vente i ukesvis på deler til dette var heller ikke særlig fristende, så vi fikk stole på det ”ekspertene” sa og se å komme oss videre.

image012
Med storseil og symaskin på brygga i Dintel

Vi var ikke alene om å ha problemer. En eldre kar som lå ved siden av oss med en 26 fot Fjord (norskbygd) kom ikke lenger enn inn i slusa før motoren begynte å brenne. De fikk heldigvis slukket brannen men med åpenbare brannskader. Han kunne fortelle oss at dette ikke var første gang. For en del år siden hadde de vært fire stykker om bord, da det brøt ut brann og hvor kona hadde omkommet. Etter den historien er jeg glad vi har diesel og ikke bensinmotor om bord.

Endelig morgenen 10. september kom vi oss av sted. Det tok sin tid da vi sto godt fast i mudderet under båten. Men med hjelp av et par ekstra karer fikk vi da riglet oss ut og kom oss så vidt tidsnok til å bli sluset ut før man tok lunsj. Jeg hadde begynt å lengte tilbake til saltvann igjen og ville gjerne gå ut ved Stellendam i stedet for å gå videre via Rotterdam og Europort hvor det er ulidelig mye trafikk og venting.

Vi legger oss til ved inngangen av Volkeraksluizen, men får ingen klarsignal til å entre denne.

Slusen fylles opp av lektere og sluseportene lukkes. Forgjeves forsøker jeg å kalle opp slusevaktene på VHF uten å få svar. Etter hvert begynner det også å regne, dvs. det høljer ned.

Så får vi plutselig melding fra høytaleranlegget i land at vi måtte gå til jachtsluizen, en sidesluse for fritidsbåter. Nå får jeg også kontakt på VHF og kan fortelle at vi har for høye master til å gå der. Maks 17 meter står det i min dokumentasjon. Vi får da beskjed at i øyeblikket er det 19 meters klaring og det burde gå. Vel vel, vi prøver, går rundt og inn til sideslusen og der venter man faktisk på oss. Fremdeles var jeg svært usikker på om dette ville gå men heldigvis la en av slusevokterne seg på brua for å sjekke klaringen i det vi siger inn. Det gikk bra. Vel igjennom dreier vi så vestover, må vente på enda en bro som må åpnes, før vi har klart farvann mot Stellendam. Det verste regnværet er over og vi benytter anledningen til å få på oss tørt tøy. Faktisk ganske tidlig på ettermiddagen når vi fra til Binnenhaven marina og får anvist en svært grei og romslig ”bås”. Rett på andre siden av moloen og slusene ser vi havet.

image014
Det var folksomt i Stellendams sluser

Sent på ettermiddagen tar vi en fottur inn til byen. Det var mye lenger enn vi trodde. Omsider kom vi inn i utkanten av byen og noe av det første vi fikk se var en liten bar/restaurant. Her var det bare hyggelige folk og vi kom fort i snakk med flere av dem. Til overmål ble vi skysset hjem av bartenderen i en gammel 2CW som han var svært stolt av. Denne hadde han vært på treff med over store deler av Europa.

Det viste seg være helt unødvendig å ferdes til fots. Det viste seg at marinaen hadde flere sykler som de stilte gratis til disposisjon for marinaens gjester. Det ble flere sykkelturer de to neste dagene i påvente av stabilt godt vær. 13. september sluset vi ut og var igjen i salt vann.

Det var en nydelig dag med massevis av seilbåter ute. Alt fungerte nå fint og vi setter kursen nordover mot Den Helder. Tidlig på dagen passerer vi Europort med innseiling til Rotterdam,

litt senere Den Haag og Scheveningen med sin lange og flotte strand. Vi har det ikke travelt da vi ønsker å ankomme Den Helder i dagslys neste morgen. Havet lå stille og flatt og ingen følte for en ny vinddans. Den Helder har et svært trangt innløp og trangt er det også inne i havna. Det tok sin tid å få manøvrert oss på plass, men med litt hjelp fra et tau og en seilbåt på vei ut, får vi vridd oss rundt og på plass. Gearspaken oppførte seg litt underlig under de siste manøvreringene men denne gang var det heldigvis ikke noe mer alvorlig enn at festebøylen til gearwiren hadde røket. Marinaen hadde en hyggelig restaurant med god mat og hyggelig betjening. Dagen etter leide vi sykler og dro på handletur til sentrum. Også dette en hyggelig opplevelse med masse gågater og butikker av alle slag.


Kunne gjerne vært her et par dager til, men nå var det meldt godt vær noen dager framover og ved høyvann ettermiddagen 15. september var det på tide gå. Siden det er blikk stille, er det god drahjelp å få tidevannet med seg i noen timer. Utpå morgenkvisten neste dag kommer det opp en liten bris fra sydvest, som gir oss 5-6 knops fart.

Spørsmålet nå var om vi skulle sette kurs mot Jylland direkte eller om vi skulle ta turen via Helgoland. AM kunne tenke seg å komme fortest mulig til Danmark. Da ville hun føle at hun nesten var hjemme. Likevel ble valget å gå først til Helgoland. Dersom været skulle endre seg, ville vi da ha mulighetene til å gå gjennom Kielkanalen og gå i ”le” av Danmark og kunne videre følge svenskkysten nordover. Grytidlig om morgen 17. september er vi framme på Helgoland. I det vi skal runde moloen, møter vi en seilbåt på vei ut med norsk flagg. Vi bare vinker til dem og fortsetter inn i havna. Dette er ingen marina, kun en lang brygge hvor båtene ligger utenpå hverandre som store klaser. Vi snur derfor og legger oss i stedet til ankers i le av hovedmoloen. Ikke lenge etter får vi besøk av vaktbåten som overekker innklareringspapirer som skal fylles ut og innleveres på havnekontoret. Videre kunne han opplyse om at det kostet like mye å ligge til ankers som å gå inn til brygga. Svært mange båter var nå allerede på vei ut, så vi gjorde oss klare til å lette anker og gå tilbake i havna.

Denne gang fikk vi god plass ”langsetter” og kunne endelig gå til køys og sove noen timer.

Etter å ha fylt ut tidligere mottatte innsjekkingspapirer dro vi inn til havnesjefen som i sin tur informerte oss litt om Helgoland. Dette var ingen vanlig marina, men en utpost som drev forskning samt også åpen for turisme. Normalt var det da heller ikke strøm eller vanntilkobling tilgjengelig med mindre man hadde strømkabel som gikk helt inn til gangveien ned til bryggene. Foruten vanlig bryggeleie var det også en spesialavgift pr. dag for å oppholde seg på øya. På vei tilbake til båten oppdaget vi til vår forbauselse at samme båt vi hadde møtt tidlig om morgenen lå fortøyd rett foran oss på brygga. Båten het Graceland og hvorfor dette navnet, forsto vi godt senere. Etter å ha hilst på skipper Jan ble vi ble vi omgående invitert om bord for å hilse på kone, sønn og svigerdatter som utgjorde mannskapet om bord. Grunnet tåke hadde de snudd og gått tilbake til Helgoland. Vi synes det var noe merkelig siden vi selv ikke hadde sett noe til denne tåka og antok de hadde støtt på litt morgendis. De hadde en nydelig gammel tre-båt, fullt renovert på ca 50 fot. Jan var helt tydelig Elvis-fan på sin hals, for her var det bilder utsmykning og musikk som ganske entydig pekte i den retning. Det eneste som brøt dette bildet , var en Budda figur. Jan kunne da fortelle at han noen år tidligere hadde konvertert til budhismen. De var på jordomseiling og startet turen offisielt fra Farsund i juli og kunne vise oss et stort oppslag i lokalavisa om en litt dramatisk start, ved en kraftig grunnstøtning, nesten før de hadde startet. Opprinnelig hadde de tenkt seg å komme seg til Kanariøyene og over Atlantern til Karibia i Desember. Etter vår mening og erfaring syntes vi de absolutt burde sette opp farten dersom de hadde tenkt å nå det målet. Men det var en svært hyggelig gjeng å være sammen med og optimismen deres var i hvert fall stor. Ikke desto mindre lurer vi enda på hvor de kan være. I følge hjemmesiden deres, www.gracelandontour.no er det vårt møte på Helgoland det siste vi finner. Heller ikke e-mail fra oss er blitt besvart.

Helgoland var for øvrig ganske skuffende. Ingen ting er lenger spesielt billig. Kun sprit kunne man tjene noen kroner på å kjøpe. Ellers var både vin, øl, dagligvarer og diesel dyrere enn det vi var vant til. Så når vi fikk en gunstig værmelding for kommende 3 døgn, så vi ingen grunn til å drøye oppholdet lenger. Både Graceland og vi fyller opp diesel, vinker farvel og drar i hver vår retning. De med kurs for Den Helder, vi mot Hvide Sande på Jyllands vestkyst.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *