Reisebrev 2 – Larnaca

Som sagt, vi var lykkelige, i alle fall for en liten stund. Det å omsider komme på vannet etter to år på land sier jo en hel del.

Opprinnelig var arbeidet som skulle gjøres ombord kalkulert av vår snekker George til 10 måneder. Men som en god venn og økonom sa til meg en gang; ” Som oftest tar de fleste prosjekter ca tre ganger så lang tid som ventet, og prisen blir vanligvis opprinnelig budsjett ganget med to ”.

Det stemte svært godt i vårt fall, også. Samtidig gav det oss en fin mulighet til virkelig å bli kjent med Kypros og etter hvert følte vi oss svært godt hjemme der. Hver gang vi hadde vært i Norge og dro tilbake igjen , var det til ”øya vår”. Mange av dere har sikkert vært på Kypros og da sikkert hatt tilholdsted i Aya Napa. Flott for bading og soling en ukes tid, et typisk turiststed hvor norsk og svensk er morsmål. Øvrige besøkene vi traff der (spesielt vintertid) var engelskmenn hovedsakelig fra Liverpool og Manchester. De fant man som oftest på typiske enkelske puber, med storskjerm, slik at man ikke mistet en eneste fotballkamp.

Larnaka, hvor vi holdt til, hadde naturligvis også en masse turister. Men byen var i langt større grad en håndverksby og for vår del svært gunstig å holde til i, siden marinaen ligger midt i byen.

På den andre side medførte dette naturligvis svært hyppige ”landbesøk”

Spesielt om kvelden, siden middag ute på restaurant alltid er fristende. Etter alltid like svette dager om bord og med 40 grader i byssa, forsvinner som oftest lysten til egen middagslaging.

Etter en god dusj, enten i eget badekar eller i marinaens utmerkede dusjanlegg, ikledd kun kortermet, spaserer vi forbi Stavros minimarked, pub og ut av marinaområdet. Vi rusler oppover strandpromenaden og møter dermed folkevrimmelen, biltrafikken og alle restaurantene som ligger på rekke og rad oppigjennom.

image002
Fra strandpromenaden i Larnaca

Apropos biltrafikk, så minner det meg om hvordan det var på 60-tallet i Norge. Bilene har alle rettigheter og ved forgjengeroverganger, selv lysregulerte sådanne, står det skilt som maner forgjengere til forsiktighet ved kryssing av gaten. At engelskmennene etter langvarig påvirkning på øya, har avstedkommet venstrekjøring , gjør det ikke enklere.

Turistrestauranter, ja vel, men de aller fleste serverer svært god mat. Måltidene er overdådige og kypriotene har det tilfelles med både grekere og tyrkere at mat skal serveres i overflod. Det er nemmelig et godt tegn på god råd og velstand. Hjemme i Norge har vi vel litt andre meninger om slikt sløseri!! Men mett blir man til gangs. Vi rusler forbi Hobos Steakhouse, hvor andre etasje er en av byens mest fasjonable, forbi Les Palmiers, som er vårt andrevalg av ”turistrestauranter”, passerer Panos steakhouse(veldig bra), to fiskerestauranter, rundt muren på fortet og havner på en liten restaurant, kalt ”Cocko`s Nest”. Vi foretrekker å sitte inne. For det første grunnet klimaanlegg og det andre for å slippe sitte ved de fire bordene, plassert på fortauet innhyllet i bileksos.

Stedet drives som familierestaurant med gamlefar, fremdeles som sjef og dertil sønner, svigere, svogere, barnebarn pluss serveringsdame Elina av russisk herkomst, strandet her etter 2-3 skilsmisser. I dag velger vi filet-steak med bakt potet og mixed grill. Kypros har for øvrig en rekke, svært gode lokale viner. Av disse synes vi rødvinene Afames 62 og Claret 62 peker seg ut. Disse er gode, lette og fine å drikke i så varmt klima.

Kypros har for all del en rekke gode lokale retter. Mousaka er også godt kjent hjemme. Stifado (biffgryte) er kjempegod. Keftèdhes (kjøttboller) bare prøves, souvlàkia (grillspyd) det samme.

En av hovedgrunnene til at vi besøker denne restauranten av og til, er at maten som oftest er svært bra, samt at regningen er svært behagelig å leve med. I dag presenteres den på CYP £ 12,50 ( ca 175,- kroner) for to personer inklusive vin til maten.

Ønsker man seg et spesielt sted hvor Kyprioter går når de har noe å feire, så kan kan Black Turtle være et godt alternativ. Her serveres kun Meze, en middag bestående av alt fra 8 – 14 retter. Man kan få rent kjøtt, eller ren fiske meze, men her serveres en blanding av begge deler. Uansett hvor du nå bestiller Meze, så vær utrolig sulten og hold igjen på de første rettene. Her kommer det virkelig mye mat. Black Turtle har ofte levende musikk, et mannskor i geriatrisk klasse, men fremdeles med stemmer som sammen med musikerne, får taket til å lette.

Ønsker du deg en restaurant med litt spesielt miljø, så oppsøk gjerne Art Cafe. Denne drives av Maria, en av Kypros kjente malere. Hun har sammen med flere andre lokale kunstnere, mange malerier hengende i lokalene, sammen med foto`s fra ulike perioder i filmindustriens tid, spesielt fra 30-årene. Bestiller du da i tillegg langtidsstekt lam i ovn, er kvelden desidert reddet.

Men vi må jo tilbake til hverdagen og den kom fort. En av fordelene ved å ligge på vannet, var at egne toaletter kunne aktiviseres. Tidligere måtte vi jo benytte toaletter på marinaen. Disse lå noen hundre meter unna og har man, som det skjer iblant, løs mage, kan ikke, selv den raskeste løpeturen, redde en fra et umiddelbart underbukseskifte.

Et tilstoppet toalett om bord skapte derfor en smule frustrasjon. Ikke for det at det var noen krise i seg selv, i og med vi har to stykker om bord, men problemet var at dette toalettet har en utløpsventil som fullstendig var blitt glemt. Denne lå under dørken på baderomsgulvet og dette gulvet var ikke lenger til å åpne, i og med vår kjære snekker George, hadde laget ny skyvedør inn til toalettet og dermed fullstendig klart å blokkere gulvet. En del jobbing med hammer, brekkjern og hoggjern fikset adkomst til synderen. Men hvordan skifte den?? Utløpet til toalettet ligger en meter under vannlinjen. Det å eventuelt måtte ta båten opp på land igjen, virket slett ikke fristene. Alternativet var å få laget en plugg som kunne settes inn utvendig og deretter raskest mulig demontere den gamle ventilen, til fordel for en ny.

En av ulempene nå var jo naturligvis at man, også i indre havn av marinaen, slipper å søke om utslippstillatelse. Det var vel derfor ikke overraskende for noen at denne ”drittjobben” falt på meg, å dykke ned og plugge hullet. Men alt gikk fint og selv i dag fungerer toalettet til alle trengendes glede.

image004
Her er proppen som skal settes på plass

Vi har tidligere kun konsentrert oss om dekk, skrog og innredning. Nå kom turen til å montere vinsjer, kryssholt, kabler fra master, dekkslyskastere, flaggliner, ny radarantenne samt skifte alt av tauverk. Dermed var resten av juli borte vekk.

Nytt opplegg til davidene får gummibåten på plass sammen med nyinnkjøpt påhengsmotor til denne. AM har blitt pålagt daglige økter med ro og motortrening, noe som i hvert fall avstedkommer noen etterlengtede badeturer med avkjølende virkning i varmen. Vannet, selv om det holder 26 grader, er kaldt i forhold til de 35-40 gradene vi normalt fungerer under. Dagene går og ut i august får vi besøk av min søster Randi med samboer Hasse. Han har en del seilertrening og svært behjelpelig med ulike løsninger. Vi beslutter å ta første prøvetur på ”fjorden” for å teste litt seil. Nærmere katastrofe kan man nesten ikke komme. Ingen seil er mulig å få opp. Tauverk som både tvinner seg og kiler seg fast blir fasiten. Autopiloten blir testet for første gang og heller ikke denne fungerer. Konklusjonen etter vi vel er i havn, dvs. etter at vi nesten kjørte ned transformatorkjosken på brygga, er at det meste må gjøres om igjen.

En skikkelig nedtur. I tillegg har vi lenge hatt et massivt problem med rullefokka, dvs. rullestaget som vi hele tiden ikke har fått til å fungere.

image006

Arbeid i høyden ble etter hvert en vane. Her montering av dekkslys og ny radarantenne

Vi gjør det meste om igjen, tar også en tur hjem til Norge, en ukes tid, av nødvendige årsaker. Jeg begynner å få en smule panikk om hvorvidt det er mulig å komme av sted fra Kypros i løpet av september.

Vel tilbake på Kypros, dukker en svært hyggelig svenske opp med navnet Ulf. Han har greie på rullestag. Også venner fra Norge, dukker overraskende opp. Thor-Sverre (TS) og Inger Marie (IMS) (godt kjent fra klubben) beærer oss med besøk.

image008

Bilde forgående side, Thor-Sverre i vanlig positur sammen med Inger Marie

Vi tar oss fri fra de fleste gjøremål om bord, bestiller leiebil med klimaanlegg (TS har varmealergi) og drar på weekend-tur. Vi tar kystveien vestover til Limassol, lunsj, pit-stop og tissepause, deretter til Pfafos, drar opp i fjellene til en liten landsby som heter Drusja. Utenfor Highland Hotell drar jeg til håndbrekket og vi stiger ut.. Alle fryser, det kunne umulig være mer enn 16 grader?. Ingen hadde tenkt på verken å ta med jakke eller genser. Vi skynder oss inn på hotellet og i farten ser jeg gradestokken ute viser 24 grader.

Drusja ligger på ca 600 meters høyde, med flott utsikt nordvestover, ut mot havet og vi kan skimte provinshovedstaden Polis ute ved kysten. Dit skal vi i morgen. Landsbyen klorer seg fast i fjellsiden, med gamle steinbygninger, bundet sammen av smale brosteinsgater, smug og trapper. Innimellom finnes noen små kafeer, puber og matforretninger. Øvrig næring er vel vindyrking og sitrusfrukter.

Etter en god middag på hotellet, utendørs, uten genser, går vi relativt tidlig til køys. Selv om klimaanlegget ikke fungerer, er det likevel godt å sove, i en annen og kjøligere luft.

Etter en god frokost neste morgen, setter vi kursen mot Polis, deretter Afrodithe Bay hotel. Vi har vært der før og ble omgående kjent igjen av et hyggelig ektepar som driver stedet. Dessverre var alle rom opptatt og vi hadde ikke forhåndsbestilt av den enkle grunn av forrige gang vi var der, var vi så å si de eneste gjestene. Vertskapet er imidlertid behjelpelig med å skaffe oss rom rett i nærheten, på Plaka Hotell. Men vi måtte være forberedt på at standarden var litt ”kom si, kom sa”, men kanskje ok for en natt.

Vi svinger inn til hotellet, hvor AM sier dette må være helt feil sted, idet vi passerer både tennisbane og svømmebaseng.

Men jo da, det var riktig og fikk to fine rom med både veranda og klimanlegg, som virker. TS var kjempefornøyd og gikk straks i gang med å omgjøre rommet til fryseboks.

Vi drar til Afrodithes bad. Gudinnen for skjønnhet og kjærlighet brukte mye tid her til å kose seg sammen med sin elsker Adonis. Vi brukte mest tid på stedets utmerkede lunsjrestaurant. Vi gikk likevel alle 138 trappetrinn ned til stranden. Det heter seg at om man bader her, får man ungdommen tilbake.. Det synes ikke å hjelpe på noen av oss, men det kommer kanskje av at vi bare vasset. TS var mest opptatt av suvenirer, som geiter og esler. Han måtte bare kjøpe noen av dem, samtidlig ble dagen hans reddet, ved endelig å få tatt bilde av en flokk geiter, inklusive gjeter,” live”

image010

Lunsj ved Afridihtes bad

Dagen derpå, drar vi fram alle våre tre bilkart, for å finne en snarvei til Troodosfjellene. Tre kart er helt nødvendig av to hovedgrunner. For det første er alle forskjellige i henhold til veier. Samtidig at alle byer og steder minimum opererer med minst tre forskjellige navn. Vi tar av ved Gialia og begir oss fjellheimen i vold. Fra asfalt til grusvei, videre til anleggsvei. Toppfarten blir etter hvert 20 km i timen og selv IMS og TS blir svært stille etter hvert. AM holder seg for øynene for å slippe se ned i de verste juvene. ”Takke meg til noen bølger, enn denne veien her, uten verken autovern eller stabbesteiner”. De ordene har blitt brukt mot henne mange ganger siden.

Plutselig dukker det opp et skilt, et ordentlig veiskilt. Snart etter er vi atter på asfaltert vei med autovern og mobildekning.

image012

Endelig tilbake til sivilisasjonen

Vi følger skiltene mot Kykkos, en munkeby, med kloster, kirke og museum. Svært nær den nåværende grensen mellom den tyrkiske og greske delen av Kypros. Stedet har i århundrer vært målet for pilgrimer over hele verden, tidligere med en krevende og vanskelig adkomst, langt inne i fjellheimen. En fantastisk utsmykket kirke, med gull over alt. Flotte vegg og takmalerier i korridorer og gallerier, gjenspeiler hele bibelhistorien, kombinert med bilder i mosaikk. Dette besøket var verdt hele turen alene. Drar du hit, så glem ikke omslagsskjørt og langbukser.

Turen går videre over Troodosfjellene, med pit-stop og sen lunsj i Pladres.

Sent på ettermiddagen er vi tilbake i Larnaka og IMS og TS pakker og gjør seg klar til hjemreise. Vi takker for hyggelig besøk.

image014

Den vakre kirken og klosteret i Kykknos

image016
Thor Sverre på fottur i Throdosfjellene

Tilbake til hverdagen og nødvendige gjøremål, så kommer også AM`s yngste sønn Stig på besøk. Det passer utmerket, da vi nå har gjort om på det meste av tau og seil, funnet feilen ved tvinning og fastkiling, beredt på ny prøvetur.

Dette går betydelig bedre, stagseil, hovedseil og mesanseil fyker opp uten problem. Det eneste som nå står igjen er rullefokka.

image018

På prøvetur sammen med Stig

Vår tidligere nevnte svenske venn Ulf dukker opp med tegninger, tekniske instruksjoner og veiledninger på omtrent tilsvarende rullestag. Dette ga en fullstendig ny forståelse på hvordan staget skulle virke. Det var bare å klatre til topps i masta, demontere hele staget og få dette pyntelig ned på dekk. En moped og en sykkel påsurret et 25 meter langt rullestag skapte en smule trafikkaos under buksering, gjennom Larnaka`s gater, till nærmeste smed. Etter en operasjon med varme, hammer. meisel og slegge ble staget demontert. Nye deler måtte spesiallages hvilket ville ta tid.

I mellomtiden har snekker George laget nytt stort bord oppe i Cock-pit. Med tanke på på en skikkelig selskap når vi kommer hjem, kan vi nå dekke bord i alle fall til 10-12 personer bare der. Så dere kan allerede begynne å glede dere. I tillegg fikk vi sydd ny stor kalesje over det hele, slik at vi kan nyte utelivet, selv i regnvær.

Vi nærmer oss raskt datoen for avgang fra Kypros. Enda står mye igjen. Som mannskap over til Tyrkia kommer min bror Bjørn, med sønnen Eirik. Vi har da en uke igjen til å få rullestag på plass, sjekket motor, kjølesystemer samt sagt adjø til alle som vi etter hvert hadde blitt kjent med i Larnaka. 25 .september drar vi ut på siste prøvetur. Motor fungerer fint, alle seil blir heist, inklusive rullefokk som også fungerer flott. Med laber bris gjør vi overraskende nok 7 knops fart. Dette var gøy.

Som sagt, siste uken har vi brukt til å si adjø til venner og bekjente. Vi må si adjø til Andreas, innehaver av pub ”John Bull”. Et sted vi ofte gikk for å ta en aperitiff før vi spiste middag på Les Palmiers. Som han selv utrykker det;” en våtlagt alkoholiker, for tiden på antabus”. En utrolig trivelig kar, ekspert på å koble gjestene sine sammen. Her har vi blitt introdusert . både med nordmenn, andre skandinavrere og folk fra mer eksotiske strøk.

Vi sier farvel til staben på Les Palmiers og mottar til avskjed, flaskevis av husets vin. Vi stikker også innom Globe, en pub spesialisert på alt fra karaoke til jazz og blueskvelder.

AM må si adjø til alle villkattene sine. Det kryr av dem rundt om i marinaen. Mang en kveld har hun ubemerket klatret ned stigen, med godbiter av ymse slag.

30. september kl. 16.30 løsner vi fortøyningene for siste gang, fyller opp dieseltankene for første gang. Vestavinden har løyet helt av. Det blåser alltid fra vest, sommer og høst på Kypros. Derfor drar vi i kveldingen, når vinden stilner av, fordi vi skal vestover. Vel ute av havnen tar vi en ankermanøver, for å teste nytt ankervinsjsystem. Vi kaster et blikk inn mot Larnaka. Både AM og jeg har en klump i halsen og en tåre lurer i øyekroken.

Blikket vendes igjen mot vest, setter båten i gear forover og vi er endelig på vei.

image020
Eirik under full opplæring på dekk. Endelig er vi på vei.