Reisebrev 3 – Tyrkia

Vel, vi forlater altså Kypros, en sen ettermiddag, 30. september, med min bror Bjørn samt hans sønn Eirik, påmønstret som henholdsvis Maskinsjef og etter god innsats fra Eirik oppgradert fra Dekksgutt til Båtsmann.

Som sagt, det var både litt vemodig men også spennende å endelig komme av sted etter nesten 2 års forberedelser på Kypros. Siden vi hadde hatt relativt få prøveturer under seil på Kypros, ble dette den virkelige, store prøven.

Det at vi gikk fra Larnaka, Kypros på sen ettermiddag har en enkel forklaring. Det blåser konstant vestavind på dagen og siden vi skulle vestover de første halve døgnet, var det glupt å gå på natta i stille vær for motor for deretter å kunne seile NW etter å ha rundet vestkysten av Kypros og dermed god seilvind på kryss til Tyrkia. Dette fungerte helt flott til å begynne med, men på formiddagen dreide vinden NNW, ganske kraftig sådan og vi fikk den midt i fleisen. Vi forøkte å baute noen timer nordover, men så røyk styrbord stag til øvre spreder i formasta med et kjempesmell og måtte dermed ta in Genoaen for å lette presset på hovedmasta.

Selv ihuga seilere starter da motoren, hvilket vi også gjorde, for i det hele komme oss noen mil videre.

Eirik fant på en superløsning for midlertidig å reparere staget, hvilket ble gjort, for igjen kunne seile. Men hvor ble det av vinden?? Den var plutselig borte, men etter hvert som vi nærmet oss nordvest enden av Kypros på ettermiddagen ble det mer og mer turbulent, grov sjø.

Vi som trodde vi hadde sikret løsøre, skuffer, utstyr og annet på en forsvarlig måte, tok helt feil. Å komme under dekk, var som å høre et jordskjelv med 5,8 på Richters skala. I tillegg var vår nyreparete Autopilot i akutt krise og ga fra seg lyder som i ytterste nød. AM fikk ryddet opp i det meste etter hvert, slik at det ble mulig å sove med dobbel dose ”sov i ro”. Autopilotens hydrauliske organer bør nok etter hvert isoleres atskillig bedre, dersom noen form for velvære i akterkabinen skal oppnåes.

Vi hadde satt kursen direkte til Alanya i Tyrkia, hvilket betydde rett nordover. Utpå kvelden kom vind, og den kom fra vest. Vi heiste alle seil og gjorde fin fart, ca 6 knop. Sjøen var fremdeles svært grov, men med seil oppfører båten seg helt annerledes og mye mer stabil i sjøen. Apropos kveld og natt. Mørket kommer ca kl 19.00 og det lysner ikke før kl 07.00. Det er en lang økt. Ikke ser man noe som helst, ikke sjøene som kommer og denne natta var det ingen lys, ingen stjerner eller måne som hjelpere. Kun en vag stemme på VHFèn som varslet ”near gale warning”. Heldigvis var vi 4 stykker om bord og vi forsøkte å få noen timer på ryggen innimellom.

AM og jeg gikk på vakt kl 01.00. Bjørn og Eirik hadde gjort finfin seilas hele kvelden. Etter en times tid begynte vinden å øke kraftig. Eirik fikk ikke sove og kom opp og holdt oss med selskap. Farten var stor, for stor, ca 8-9 knop og vi revet seil. Sjøen tiltok igjen og AM la seg på sofaen i salongen med klar beskjed: ”Jeg er ikke redd, men jeg liker meg ikke!

Det var da jeg fikk meg en ekstra luftetur. Sittende intetanende i styrestolen, fikk vi inn en voldsom sjø. Både jeg og stolen fòr sidelengs ut, tvers gjennom Cockpit, men heldigvis i armene på Eirik, som satt på motsatt side. Har i ettertid sikret stolen mot tilsvarende opplevelser.

Ikke desto mindre, etter et par timer, dukker AM opp med rykende varm suppe. Helt utrolig under rådende omstendigheter. Ikke bare skulle hun holde seg fast, men i tillegg holde orden på en kjele som i beste fall holdt seg nede på ovnen, for ikke å si blusset. Prestasjonen ble varmt applaudert og behørlig satt pris på.

Etter hvert begynte det å lysne av dag, Bjørn kom på vakt og jeg fikk meg litt søvn. Vinden løyet etter hvert helt og Tyrkia kom til syne. Motoren ville imidlertid ikke starte, null batteri.

Bjørn og Eirik forsøkte å lade batteriene ved hjelp av en separat bensindreven generator som vi hadde om bord, men uten hell. Laderen krevde langt mer strøm en generatoren kunne yte og det endte med at generatoren nektet å være med lenger og streiket fullstendig.

Vi gjorde et siste forsøk med å strekke en egen kabel direkte fra batteri til starter og utrolig nok sa det broom, motoren var i gang igjen.

Den ble da heller ikke stanset før vi var vel fortøyd i Alanya, 3 oktober kl. 16.00.

Prøveturen var over, det hadde egentlig gått svært bra, men en del tekniske problemer må definitivt årsaksanalyseres og utbedres.

Bjørn og Eirik måtte dessverre reise hjem i all hast, grunnet alvorlig sykdom hjemme, men et hjertelig takk til dere begge, som gjorde overfarten fra Kypros til Tyrkia mulig å gjennomføre på en forsvarlig måte.

image004
Vel fortøyd ved hovedkaia i Alanya

AM og jeg har aldri vært i Tyrkia tidligere og var vel i utgangspunket noe skeptisk til dette landet. Men etter å ha fartet nordover langs kysten, har vi bare mer og mer positive opplevelser av både land og mennesker. Landet, på grunn av klimaet, nydelig varmt vær (når vi var der), samt utrolig mange variasjoner i landskap, fjell, hele landsbyer som var bygd inn i fjellet, grotter, sunkne byer og godt bevarte ruiner, flere tusen år gamle.

Men den mest positive overraskelsen var menneskene vi møtte.

image008
Alanya

Alanya er en typisk turistmaskin, stort sett basert på charterturister.

Indre havn er stort sett okkupert av Gulets (turistbåter) i alle størrelser som farter ut og inn av havna, hele dagen. Imponerende er imidlertid citadellet på toppen av fjellet, samt den ytre borgmuren og det røde tårnet, Kizil Kule. Tårnet er åttekantet, 35 meter høyt bygget i teglsten i 1227. Annerledes og eksotisk er det med alle minaretene som roper ut bønner fra tidlig morgen til sen kveld.

image006
Indre havn med alle turisthotellene i bakgrunnen

Handlegatene er stort sett åpent hele døgnet og hver og en butikk hevder å ha det helt unike utvalget som akkurat du trenger, til spesiell pris til deg fordi du er norsk. Kan bli litt anmasende, da alle klesbutikker har det samme, urmakere, suvenirbutikker, sko forretninger, likeså. De mest aktive er naturligvis restaurant ”innkasterne”. Det tas ikke for god fisk at du allerede har spist lunsj, to middager og egentlig kun ønsker å spasere litt rundt for å titte. Men med litt fleip, gestikulering og at nordmenn er det beste folkeferd i verden, lar man seg likevel lett overtale til et lite glass rødvin med ”något attåt” og bekrefter at dette er det beste stedet i byen.

For spesielt interesserte, kan det nå være lurt å ta fram det gamle verdensatlaset for å følge ruten vår nordover.

Godt fornøyd med en by som Alanya planlegger vi videre ferd alene. I utgangspunket hadde vi ønske om kun seile dagsseilaser, spesielt når vi nå bare var to om bord. Imidlertid, dersom vi skulle komme oss til Kemer Marina som neste mål, måtte vi ha en nattseilas. 7. oktober, kl 11.30 letter vi anker og vel ute av havna, heiser vi seil i lett NW bris.

I mellomtiden hadde vi funnet ut av batterifeilen. Den var forårsaket av en gammel kabel som rett og slett kortsluttet batteriene. En ny kabel var installert og vi håpet da at problemet med motorstart var løst.

For første gang får vi lett regnvær som gir seg ganske snart, og vi seiler inn i solnedgangen avløst av et skarpt smell. Smellet kom fra en omvandler om bord som omgjør 12V DC til 220VAC. Denne driver all 220V utrustning om bord, som kjøleskap, TV PC, stereo etc.

Ikke noe å gjøre med det, bekvemmeligheten med kald drikke er jo ikke det verste som kan skje.

På natta har vi en merkelig opplevelse. Radaren viser to store flak (øyer?) på vår kurs. Sjekker kartet, det skal overhodet ikke finnes sådanne. Likevel, radaren er konstant, klar på sin obsersvasjon og setter for sikkerhets skyld kursen midt imellom. Hva dette var, har vi fremdeles ingen god forklaring på, merkelig var det i alle fall. I grålysningen neste morgen får vi øye på en annen gjenstand rett i vår kurs. Til og begynne med trodde vi det var en fiskebåt som lå stille, men den ga intet ekko på radaren. Det viste seg å være en stor plastcontainer i drift, som virkelig hadde vært svært ille å kollidert med på natterstid!!

Vi lårer seil, tidlig morgen ,siger sakte inn mot Kemer Marina og vi lurer på, hva nå?, hvor kan vi gå? Da, plutselig kommer en gummibåt ut mot oss, svinger opp på siden og en ung smilende kar hilser ”good morning Captain, do you need a mooring, sir? Etter klart ”Yes” kommer ”follow me , sir”. Vi kjører siksak innover i båthavna og plutselig er han om bord, fester mooringen forut og det er bare å bakke inn til en ventende kar på brygga, som får akerfortøyningen og gjør fast denne. Dermed er vi på plass. Like smilende og med ”Welcome til Kemer” er han borte for å eskortere neste båt inn.

image010
Utklipp fra Kemer

Kemer Marina viste seg å være den beste marinaen vi overhodet har vært i. Service, tilbud og alskens aktiviteter får svært mange båter av ulike nasjonaliteter til å overvintre her. Her møtte vi svensker, dansker, finner og nesten alle andre nasjoner samlet på stedets Yacht Club.

Vi ble faktisk i løpet av den uken vi var i Kemer, kjent med flere mennesker, enn i løpet av 2 år på Kypros. Det sier jo ikke lite.

Det var fristende å la seg overtale til å overvintre i Kemer. Marinaen var helt topp, men selve byen var svært slitsom å bevege seg i. Den besto av kun èn handlegate, men til gjengjeld synes vi at både butikk og restaurantinnkasterne var vel innpåslitne.

Spesielt, jeg ville videre. Vi hadde jo ikke kommet spesielt langt av gårde og med ambisjoner om å nå Italia før vinteren, ble vi snart enige om at det var alt for tidlig å legge seg til ro for vinteren, så vi ville seile videre.

Etter å fått reparert vår tidligere omtalte DC/AC omvandler, tar vi den 16 oktober, tidlig morgen, farvel med en rekke vinkende, nyervervede bekjente, med kurs for Finikie. Været var fint, solskinn, 24 grader og vindstille. Sjøen lå som et speil og dette ble ren motorbåtetappe.

Landskapet var dominert av høye fjell og utallige grotter. For første gang observerte vi flygefisk og delfiner fulgte oss et langt stykke på veien.

Livet er helt utrolig deilig, vi sitter på akterdekk, nyter solen, åpner en kald pils og lar autopiloten bringe oss dit vi skal. Det gjør den. Etter 42 nm dukker Finike opp i ettermiddags solen. Også her blir vi møtt av møtende båt som viser oss til kai og hjelper til med fortøyningene.

image012
Vel fortøyd i Finikie Marina

Finikie som by ble en positiv overraskelse. Ingen ”innkastere” verken i butikker eller restauranter. Ikke turistinfisert i det hele tatt. Vanlige butikker, kafeer og restauranter. Engelsk er her et fremmedspråk, så ved bestilling av lunsjmat, blir vi like godt tatt med på kjøkkenet, både for å se råvarene, samt peke ut hva vi ville ha. En utmerket løsning.

Vi ble her noen dager bl.a. på grunn av en påtrengende reparasjon av pakkboksen, dvs overgangen av propellakslingen gjennom skroget. Denne hadde vært lekk lenge og måtte pakkes om.

En henvendelse til teknisk avdeling, avstedkom kvalifisert reparatør i løpet av èn time. Etter ytterligere èn time var jobben gjort og vi har ikke hatt noen problemer med lekkasje siden.

Vi forsøkte å dra videre 19. oktober, kastet fortøyningene, bakket ut i havnebassenget og dermed var det slutt på alle manøvreringsmuligheter. Heldigvis var det stille vær, slik at vi klarte å holde oss klar av andre båter. Etter hvert fikk vi hjelp og dradd tilbake på plass ved kai. Det viste seg at en stoppmutter i bakre akseldel hadde skrudd seg ut, slik at akslingen falt av. Kjempeflaks at dette skjedde inne i havnebassenget og ikke i rom sjø. Fikk igjen rask hjelp fra teknisk avdeling og utpå ettermiddagen var denne reparert.

Avgang fra Finikie ble derfor utsatt til neste morgen, hvilket gjorde at vi på kvelden under middag i byen, ble kjent med nok et svensk ektepar. For en gangs skyld ikke båtfolk, men et par som hadde fartet Tyrkia rundt på kryss og tvers i 30 år. Kjempehyggelige, de het Josef og (…uff, glemt navnet allerede). For øvrig jordnærte Josef seg som maler, i Sverige bosatt nær Vâxsjô. De ville gjerne vise oss litt rundt i området. Det ville vært hyggelig, det var bare synd vi ikke hadde truffet dem litt tidligere, siden vil allerede hadde bestemt oss for å dra neste morgen.

Det var stille og fint den morgenen vi dro fra Finikie, ingen vits i å heise seil. Uansett så ville vi gå på innsiden av Øya Kekova Adasi, den såkalte Kekova Roads. Et kjent område og utfartsmål for masse turistbåter i området. Øya er lang og smal med masse slottsruiner samt en by som sank i havet etter et voldsomt jordskjelv. Dette i bysantisk tid.

På forhånd gjennom vår utmerkede Pilot Book over Tyrkia, ble vi også ”advart” mot småbåter som kom opp på siden og gjerne ville ha deg med inn til sin Taverna. Vi møtte ingen slike båter og det kan ha sin naturlige årsak at det i mellomtiden hadde blåst opp ganske kraftig, ca styrke 5 (Beufort). Kun èn åpen båt passerte oss, tydeligvis med noen turister om bord, men ga opp og gjorde vendereis Samtlige om bord så nokså våte ut, så turen kunne på ingen måte være noen fornøyelse. Selv vi hadde skalket midtvinduet i Cockpit for å unngå sjøsprøyt. Ingen problem med slingring denne gang, da både vind og sjø var rett imot. Men det gikk

svært sakte framover, kun 3,5 knop i perioder. Vi hadde egentlig tenkt oss til Kas denne dagen, men etter 5-6 timers kjøring og tilbakelagt kun 20,5 mil, søkte vi opp en lun vik i nordenden av øya og kastet anker. Vi delte selskap med tre andre båter som nok også hadde gitt opp for dagen. På stranda lå det riktig nok en taverna, men vi var for slitne og trøtte til å orke klargjøre gummibåten med motor og det hele. Dessuten var vi litt usikre på ankerforholdene. Det var en typisk vik med mye siv, slik at anker ofte har vansker med å komme gjennom sivet for godt feste.

image014
Gjennom berømte Kekova Roads

Dagen etter hadde vinden løyet igjen og selv om vi hadde seil oppe, var det nok motoren som sto for den beste framdriften. Vi droppet Kas og gikk direkte til Kalkan, en av de fineste småbyene i området. Fra strandkanten, bratt oppover i fjellsiden, klorer husene seg fast bundet sammen med smale gater og smug. Pussig nok fantes det ingen bank her, hvilket vi hadde håpet på, da kontantbeholdningen etter hvert var blitt redusert til et nivå hvor vi så vidt fikk skrapet sammen til ”havneavgiften”. Fikk også virkelig prøve evnen til å manøvrere båten, da havna er svært trang. Etter hvert fikk vi da til å ankre opp pluss bakke inn til brygga. Kan her nevne at båten er ca 15 meter lang og veier bortimot 30 tonn, langkjølet hvilket gjør at man har lite eller ingen styring akterover.

Dette området er også et svært populært område for å leie seilbåt. Spesielt tyskere har oppdaget dette og det kryr av dem. På en 36-38 fots båt kan det plutselig myldre ut alt fra 6 til 12 personer, hvor de enn måtte sove.

Ser få skandinaver, ingen nordmenn har vi møtt, kun en og annen villfaren svenske.

Området Marmaris og Fethiye er kjempefint som feriested, kanskje for seilere, spesielt.

image016
Kalkan, sett fra bysiden mot havna

Vi droppet imidlertid Marmaris denne gang . Målet etter hvert ble Bodrum som siste havn i Tyrkia, før vi ga oss i kast med de Greske øyer.

På veien til Bodrum hadde vi hele tiden strålende, varmt vær. Et par overnattinger til på veien gjorde at vi stiftet bekjennskap med en liten bukt, Kzikunic, hvor vi lå til ankers med tau til land og hvor AM kunne avlegge eksamen på sine roferdigheter. Vi observerte at en nabobåt fulgte oss nøye med kikkert, muligens som eneste underholdning denne kvelden.

Rhodos ble passert på kort hold på babord side og gjennom kikkert kunne gatelivet i Rhodos by granskes. Vi holdt oss imidlertid på den Tyrkiske siden og gikk inn til Bozuk Buki som var en fin vik med 2-3 tavernaer som alle kjempet om å kapre oss ved å vinke med en rød bøye over hodet. Vi tok peiling på den greieste av disse, og ei jente, blid og hyggelig rakte oss bøyetau og ønsket oss naturligvis velkommen inn til den familiedrevne tavernaen for middag om kvelden.

Det var overhodet ingen kulinarisk opplevelse, dyrt var det også, men på den andre siden var bøya ”gratis” og dessuten fikk vi lov til å betale med norske kroner, hvor jeg fastsatte kursen.

Siste overnatting før Bodrum ble Kalaboshi (Hayit Buku) en stor bukt hvor den greske øya Simi kun ligger et steinkast unna. Selv om brygga kun hadde plass til 6-7 båter, men det fantes både hotell, restauranter, og minimarked her. Etter vel fortøyd gikk vi en liten tur på land. Det var midt i oliveninnhøstingen og derfor en god del aktiviteter. Restauranteieren på O’Güns place inviterte oss til prat og te og vi spiste senere på kvelden et aldeles nydelig måltid der etter selv å gått gjennom alle grytene på kjøkkenet.

Vi sitter på akterdekk i nydelig vær, det er en nytelse både å være i live, være i båt, la autopiloten styre, løfte blikket å se Kos på babord side som etter hvert forsvinner og Bodrum som etter hvert kommer til syne.

Første delmål er nådd og med det ser jeg til min forskrekkelse at etter et over 5-siders brev er vi bare halvvegs dit vi hadde tenkt og skriver enda bare 25 oktober 2002..

Håper vi ikke har kjedet leserne med alt for mange detaljer, men siden det nå en gang er skrevet, så får det bare stå slik.

Får vel derfor ta neste strekning , over Kykladene som neste kapittel

Men som de fleste kanskje forstår så har vi det bare kjempefint, trives helt utmerket i vår nye, flytende bolig.

image022
Typisk vær langs kysten av Tyrkia. Kan man ha det bedre?
image024
Bodrum Marina sett fra borgen, Minaretene har sin plass over alt
image026