Reisebrev 4 – De Greske Øyer

Det å forlate Bodrum og Tyrkia i en håndvending, var ikke helt enkelt. Vi ville forlate Tyrkia med skikkelig utklarering og det tok nesten en hel formiddag.. Det var nemmelig svært viktig å besøke de ulike instanser som tollere, imigration, havnepoliti, helsevesen og harbour master office, i riktig rekkefølge, for ikke å snakke om i det hele tatt å finne de forskjellige instanser.

Men kl. 11.30 den 28/10 startet vi motor, gikk til bunkringskaia og fylte opp 430 liter diesel.

Dette minnet oss på at vi måtte gjøre noe snarest med påfyllingsstedene for diesel. Påfylling på babord avstedkom en flom av diesel rett ned i motorrommet. Så kun på styrbord side var det mulig med påfylling.

Men været var nydelig, med svak bris, solskinn og 25 grader, heiser vi seil, med kurs mot vår første greske øy, Kalimnos. Vi har Kos om babord og den lille øya Pserimos på styrbord. Der var et stort gresk flagg malt på fjellveggen, slik at vi ikke skulle være i tvil om at vi nå befant oss i det greske øyriket.

image001
Øya Pserimos med det Greske flagget malt i fjellet.

Sent på ettermiddagen ankommer vi Kalimno, hovedstaden, uten at det på noen måte skaper noen som helst oppmerksomhet, eller veiledning om hvor vi skulle få plass. Vi hadde lest at det skulle være bygget en ny marina og det lå faktisk nye flytebrygger der. Men med nærmere sjekk, fantes verken fortøyningsmuligheter eller strøm. Dette er litt typisk for en rekke greske havner. Man har fått en del tilskuddsmidler fra EU og startet utbygging, men har aldri hatt egne midler til å fullføre prosjektene. Indre havn var helt fullt og ga derfor opp å kunne gå til kai. Ankret derfor på utsiden av havnemoloen, satte på ankeralarmen og gikk til køys. Roen varte i 3 timer, da gikk alarmen. Vi hadde mistet ankerfestet og drev friskt av sted, heldigvis fra land. Skifter ankringssted og prøver på nytt. Alarmen går stadig, nattesøvnen er spolert likevel og i grålysningen neste morgen drar vi videre.

Vi hadde tenkt oss videre til en liten øy , Levitha, men når vi runder sørspissen av Kalimnos, friskner vinden til ganske kraftig. Besluttet derfor å finne havn på vestsiden av Kalimnos og tok peiling på stedet Emborios som synes å ligge fint i le, av det som etter hvert, både ble til liten og stiv kuling. Etter en del timer i motsjø, kommer vi fram. Men selv i le, blåser det såpass friskt at vi har problemer med å fiske opp ankringsbøye. Men etter noen forsøk, får vi da tak i et solid bøyetau, gjør godt fast, samtidlig som vi tar enda et sikkerhetstau i selve bøyen. Det viste seg senere å være svært lurt. Vi håpet at vinden ville løye etter hvert utpå ettermiddagen, kvelden. Der tok vi helt feil. Nå har AM lest alt om vinder, spesielt på de greske øyer, også om ”gusts”. I følge beskrivelsen er dette kastevinder fra fjellene, på le side av uvær, som i følge litteraturen kunne oppleves som svært ubehagelig. Helt korrekt. Det ble plutselig helt stille, så hørte man et sus, økende til et ul og så var det over oss. Båten la seg over, minst 30 grader, sjøen ble til et eneste skumfokk og vi snurret rundt i bøyen i en hei, dundrenes fart. Neste gang kom vinden fra en helt annen kant og vi snurret rundt igjen.

Bøyetauet røk tvers av, heldigvis hadde vi lagt to. Tre nye fortøyninger ble lagt til bøyen. Så var det bare å håpe at selve bøyen, med kjetting og mooring, holdt. Vi startet motoren for sikkerhets skyld, da det bare var 50 meter til land, i tilfelle det verste skulle skje.

Vi lå på sofaen i salongen da smellet kom og det rykket til. Båten la seg over 40 grader og vi fòr opp på dekk. Vinden hadde tatt tak i en liten flik av rullefokka, etter hvert fått dradd den ut og så kom seilet ut med et smell og dermed seilte vi rundt bøya i sikkert 10 knops fart. Vi fikk berget seilet, bøyen holdt og heldigvis begynte det å lysne av dag. Endelig begynte vinden å løye og vi fikk oss noen timers velfortjent søvn.

Vinden stilnet litt av på formiddagen, slik at vi fikk fortøyd akterenden i en annen bøye og lå atskillig mer stabilt. Benyttet samtidig til å ro en tur i land. Vi traff noen mennesker på den lokale kafeen, den eneste åpne sådanne. Alt annet var stengt for sesongen, både ”hotell”, butikker og restauranter. Fikk imidlertid med oss noen småting fra kafeinnehaveren, som to dager gammelt brød og div grønnsaker, før vi bare måtte komme oss tilbake om bord, mens det ennå var mulig å ro mot vinden. Heldigvis var været i bedring fra neste morgen. Dessuten hadde vi fått forsikring om at de bøyene vi hadde ankret opp i var nye og ble ettersett hver sesong.

Tidlig morgen, 31.10 drar vi av gårde med kurs for Levitha, den første øya tilhørende Kykladene. Sjøen var fremdeles urolig, men vinden hadde løyet betydelig, så vi brukte både seil og motor for å holde farten oppe. Hadde problemer med å trekke ut rullefokka, men det gikk da til slutt. Vi hadde hørt om Levitha tidligere fra folk som hadde vært innom. Øya har en naturlig bukt, flott skjermet mot vær og vind. Ankringsbøyer var lagt ut, lett å få tak i. En fisker var kommet inn før oss som eneste ”gjest”. Selv går jeg i gang med rullefokka og det viste seg at tre av fire festeskruer var forduftet. Etter å ha ordnet med dette, kommer det sannelig sigende inn en seilbåt med norsk flagg. Vi hadde uansett tenkt oss en tur rundt på øya og rodde likegodt forbi ”nordmannen” på veien. Det viste seg at paret ombord var danske, men båten var kjøpt og registrert i Norge. Vi ble omgående invitert om bord, men siden vi var på vei til land, avtalte vi å stikke innom på tilbaketuren. Øya var velsignet lav, slik at kastevinder behøvde vi ikke uroe oss for. Det var steingjerder over alt, Jæren ble bare småtteri i forhold. Dette til tross for at av fastboende fantes kun en gjeter, massevis av sauer, samt en taverna, ca 3 km unna. Vi fant også en helt rund plass omkranset av steingjerde, belagt med flate stein, omtrent som et steingulv. Vi har i ettertid fått vite at det sletts ikke dreier seg om møte, eller offerplass, men ganske enkelt en plass for tresking. Underlig likevel, i og med at her fantes kun stein og gresstuster hvor definitivt råvarer til tresking, var helt fraværende. Så hørte vi motordur. Det var tavernaeieren som kom på besøk, for å innkreve bøye-leie. Hele 7 euro skulle han ha, hvilket vi pent betalte, da det ikke var konkurrerende bedrifter på stedet. Tavernaen var dessverre stengt, fikk vi høre, da gamle far var på sykehus og broren (kokk), var på shoppingtur på en nabo-øy.

Vi drar om bord, via våre nye danske bekjente og ble traktert etter vanlig typisk dansk velvilje mot nordmenn. Inger og Jens var på vei til Tyrkia for overvintring der. AM og Inger var også svært samstemte i at vær var noe dritt og at det kun var tullinger som fartet rundt på havet på denne tiden av året, bekreftet gjennom at man ikke så fjerten av andre båter, hele dagen gjennom.

image002
Den flotte naturhavnen på Levitha

Amorgos står for tur. Kursen blir 268 grader, nesten rett vest. Det blåser svak NW vind og går både for seil og motor. Etter hvert som vi kommer nærmere nordenden av øya, dreier vinden mer og mer vest, øker noe på til frisk bris og vi stamper av sted. Målet er Katapola, den største byen, som ligger på østsiden av øya. AM er passe lei av sjø og slingring og foreslår å gå mer innaskjærs, bl.a. gjennom et smalt sund mellom Amorgos og ei lita øy, Nikouria. I følge vår ellers så pålitelige pilot-bok, skulle dette være fullt mulig. Vi forsøker oss på dette, men strander like fullt på en (heldigvis) sandbanke. Fast står vi imidlertid og kommer verken fram eller tilbake. En fiskerbåt kommer mot oss og vi vinker for å få oppmerksomhet. Disse har allerede forstått problemet, men ville ikke uten videre dra oss av. Skipperen kommer om bord og sier ”money”. Etter en del akkedering, skriver han ned 300 euro på et papir, hvilket vi overhode ikke hadde i kontanter. Han peker da på en landsby vi nylig hadde passert og sier banko. OK sier jeg, lite lysten på at han bare skulle stikke av, samtidig møte natten på en grunne, ventende på et mulig høyvann.

Dette ble da årsaken til at det ikke ble Katapola vi besøkte, men Ayias Annas. Med et godt tau i baugen, ble vi slept inn til havn. Beste fangsten denne fiskeren hadde hatt på år og dag.

Stedet hadde overraskende nok minibank som avga det nødvendige beløp vi trengte, og skipperen var et eneste stort glis.

image003
Fortøyd i Ayias Annas etter å ha blitt slept i land

Han kom tilbake om bord noe senere med fisk til oss, som trøst. Tok en sjekk på båten og det så ut til at både skrog og ror kom fra grunnstøtingen uten skade. Det er ikke vanlig at grekere gidder hjelpe til med fortøyninger og slikt, men det gjorde en langhåret, tynn, hengslete kar som etter nærmere bekjentskap ikke var gresk, men tysk, med Peter til fornavn. Han hadde seilt rundt i middelhavet i 30 år som skipper, men var nå uten tonnasje og jobb og ble svært glad over å bli invitert til middag på et av stedets tavernaer. Som motytelse skulle han gå gjennom ruten vår, for å gi sine anbefalinger om ankersteder og havner. Her traff vi også svenske Karin, som har hatt tilholdssted her de siste 15 årene. Årsaken fortalte hun selv. Hun hadde hatt en venninne som hadde forelsket seg i en kar fra området, blitt med hit, hvor venninnen etter kort tid hadde brutt forbindelsen med sin elsker, reist, mens Karin hadde blitt igjen ??? Mer fikk vi ikke ut av henne.

Hos den lokale landhandleren fikk vi bunkret det vi trengte av mat og drikke og betalte nesten norske priser for varene. 03.11. la vi i vei videre til Skhinousa. Overfarten var en av de fineste på lenge. Passe vind, passe sjø og tre delfiner holder oss med selskap i timevis. Skhinousa er en liten øy med èn brygge, tre hus og en landhandler. Sistnevnte åpnet butikken kun til ære for oss, så vi syntes vi bare måtte kjøpe et eller annet. Så vi kjøpte 3 små øl, 1 fl. Vin, 2 tomater og 6 egg. Godt vi ikke kjøpte mer da hun forlangte 19 Euro (ca 150 kroner) for dette. Kanskje det var vinen som var så dyr? Men god var den ikke.

image007
Butikken, litt til høyre i bildet med blå lemmer

Det er dårlig vær i vente og vi drar derfor tidlig neste morgen. Vi hadde egentlig tenkt oss til Andiparos, men etter hvert som dagen skred hen, vinden økte, ville vi heller søke sikrere havn enn der. Dreide derfor inn i sundet mellom Paros og Naxos med god vind fra sør i bakenden.

Fra Peter hadde vi hørt at det var bygget en ny marina i Naxos by og vi satte kursen dit.

Med så stor fart hadde vi ikke entret noen havn tidligere. Her ble vi blåst inn. Trangt var det også. Båten i revers, full fart akterover med kurs for ledig brygge, fikk vridd oss rundt og klasket til brygga sideveis. Fint at vi hadde 10 fendere i mellom og en vennlig hollender som tok i mot fortøyninger, samt greide å holde oss unna sin egen båt.

Her lå vi godt og her lå vi lenge. Med denne vinden måtte vi eventuelt hatt taubåt for å komme oss ut igjen. Vi koblet oss til strøm på brygga, som overraskende nok fungerte og leste av strømmåleren for sikkerhets skyld. Vann fikk vi imidlertid ikke koblet til, da systemet var sperret og låst. Vi tok en tur for å finne ut av havnemyndigheter, kontorer etc. i og med at vi nå regnet med å måtte klarere inn i Hellas. Vi fant ingen, verken på kaiene eller i nære omgivelser. Vi tok derfor likegodt en tur rundt i sentrum for å orientere oss litt. Etter hvert fant vi en godt besøkt restaurant og slo oss ned. Dvs. det var egentlig en take-away restaurant, men med en del utebord. Bestilte middag og fant ut at det var noe av det deiligste måltidet vi har hatt på hele turen.

Men været blir stadig dårligere, kuling regn og tordenvær. En elektrisk storm, en blanding av fyrverkeri og nordlys, ble så fascinerende å se på, at vi ikke kom til sengs før kl. halv tre på natten. Da var allerede hele Naxos mørkelagt.

Neste morgen blåste det så kraftig at vi nesten lå oppå brygga. Fenderne så ut som utskvisa bananer. Det lå riktignok fortøyningsbøyer ca 15 meter fra brygga, men altfor nære til at vi kunne fortøye bauen i den, med akterenden mot brygga. Festet derfor et tau i bøyen , for dermed å trekke oss litt ut fra brygga for å lette litt på presset. Det hjalp betydelig.

En cabincruiser kommer slingrende inn moloen med finsk flagg og navnet Casandra, Helsinki.. Vi fikk surret dem fast på motsatt side av brygga vår og hilser pent på Rita og Henri. Som takk for hjelpen inviterer dem oss til en liten aperitiff samme ettermiddag. Dette var også et par som hadde tidligere seilt jorda rundt, men med årene synes seiling ble litt for anstrengende, byttet til motorbåt og fartet stort sett rundt i middelhavet. Dagene som fulgte utvekslet vi stadig værmeldinger og værfakser, da vi hadde tenkt oss i samme retning, gjennom Korint, mot Korfu.

Kommer man til Naxos by, i alle fall sjøveien, er landemerket den enorme Portàra porten i marmor nord for havnen. Den ble bygget allerede i 522 f.Kr. og skulle være inngangen til det uferdige Apollon tempelet. Ellers består byen i hovedsak av fire ulike bydeler. Havnen med aktiv fiskeflåte, restauranter og kafeer. Bakenfor ligger den gamle bydelen som er delt i den venetianske Kàstro, i sin tid bosted for den katolske adelen og middelalderbydelen Bourg, der grekerne bodde. Disse er bygget sammen med trange gater, smug, trapper og portaler, godt krydret med blomster, busker og trær. Her ligger også et arkeologisk museum som dessverre var stengt for sesongen under vårt opphold. På sydsiden av byen ligger hotellene, leilighetene og strendene.

Været begynte etter hvert og bedre seg og plutselig, en ettermiddag, når vi kom tilbake fra handletur var Casandra dradd av sted. Fikk tekstmelding på kvelden at de var gått til Loutra på Kithnos.

Vi drar tidlig neste morgen den 13.11. Det blåser fremdeles 4-5 BF og sjøen er urolig. Etter hvert stilner det helt av, skyene forsvinner og sola varmer godt. Vi tilbakelegger over 40 n. Mil. Og det er plass til oss ved den lille kaia i Loutra. Her er det lite å manøvrere rundt på, da det kun rundt ytterdelen av kaia er såpass dypt at vi kan gå inn. Det var blitt svært glatt på dekk etter overfarten med sjøsprøyt som tørket inn og saltet som lå igjen. AM, som skulle hoppe i land med fortøyningene, gled og holdt på å falle mellom båten og brygga. Det gikk heldigvis bra denne gangen. Hun slapp med forskrekkelsen og båten med et mindre skrap i baugen.

image005
På plass i Loutra

Casandra var allerede forduftet, men vi tok en tur rundt i byen hvor det aller meste var stengt for sesongen. En matbutikk var likevel åpen, slik at nødvendige behov kunne tilfredstilles. En taverna var til vår forbauselse fremdeles åpen og vi gikk dit på kvelden for å spise. Vår vert var engelsktalende og ut fra en fyldig meny som vi fikk utlevert, var likevel, dagens ferske fisk, det han hadde å by på. Den var heller ikke priset. Tilbehøret var en lokal vin fra en av naboøyene, en sherry-smakende rødvin. Totalt sett, ikke den helt store kulinariske opplevelsen. Vi slet oss gjennom måltidet, hva vi ville kalle sild og sherry. Tror verten forsto situasjonen og før regningen kom på bordet, foreslo han å ta den lokale medisinen. Den var livsforlengende, flere år. I alle fall fikk, denne drikken, for eks. ozo til å framstå som rent mineralvann. Etter å ha fordøyet regningen på 40 euro, tar vi pent adjø og rusler om bord. Der lå en ny tekstmelding fra Henri på Casanda som fortalte oss at ingen overvintringsplasser var ledige i Pireus. De hadde derfor fortsatt til Korintkanalen og passert denne.

AM og jeg fant da ut etter hvert at vi ville forsøke Olympic Marine, 70 km sør for Aten, men kun 25 km fra hovedflyplassen. For det første var vestsiden, med Korfu, normalt kaldere, mer regnfull og mer vind på vintertid enn på denne siden av Korint. Dessuten var alle charterflyginger innstilt for sesongen og det synes derfor fornuftig å legge seg i nærheten av en hovedflyplass.

Vi setter derfor neste morgen kurs for Lavrion, Olympic Marine, hvor vi ankommer 14. november, 17.28, lokal tid.

Marinaen er et flott anlegg, med masser av ledige plasser. I utgangspunket har man kun to typer tariffer, enten dagsleie til Kr. 360,- pr dag, eller årsleie. Etter litt forhandlinger fram og tilbake, får vi likevel et tilbud på 1183,62 Euro for 3,5 måneder. Dette synes å være en brukbar ordning og vi slår til. Vi trenger uansett en pause. Motor med oljelekasje, stag som måtte repareres. Det var på tide med en pause…..vi trengte den.

Fler bilder…

image006

image008

image009

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *