Reisebrev 5 – Fra Lavrion til Korfu

Julen har kommet svært brått på, selv om AM har funnet fram juletreet, samt at et adventslys allerede er blitt tent. Juletreet har årgangskvalitet ved å være gjort av plast, ca 40cm høyt, har lysende tupper når den blir tilført 12V og har pene miniatyrpakker rundt omkring som pynt. Likevel synes jeg at det ser ut som en Tuja, udiskutabelt.

image0asdf02
Juletreet på plass

Nå er det vel ikke ukjent at julen kommer brått på de fleste, men likevel, på disse breddegrader, på godværsdager, for eksempel i Lavrio(n), er temperaturen fremdeles 22-24 grader og når vi sitter på en utekafe, i kortermet skjorte og drikker en Cappuccino, eller for all del en kald øl, ja da er julestemningen et godt stykke borte.

Men som sagt, vi har kalender og akkurat i dag er det surt, guffent, regn og tordenbyger. Akkurat passe vær til å skrive noen ord.

image34005
Olympic Marine, Lavrion

Som valg av vinterhavn, er ikke Olympic Marnia det beste sted å være. Selve marinaen er flott, fasiliteter med dusj, toaletter og vaskemuligheter, er helt utmerkede. Men selve marinaen er ”død”. Her er det så å si ingen som bor om bord i båtene sine, bortsatt fra vår britiske venn Peter Roberts og grekeren Costas. Det finnes ikke noe mini eller supermarked, kun en båtbutikk, samt en cafe som er åpen noen timer hver helg. Det er flust av nye, men tomme bygninger. Det ble hevdet at entreprenørene holdt utleieprisene høye for å unngå virksomhet i dem. Dette var måten å investere i nybygg, bokføre utgiftene, før skatt.

Nåvel, for oss betydde det at de medbrakte syklene våre, ble til stor nytte. Annen hver dag syklet vi de fire kilometerne inn til Lavrion for å handle, titte på folk, sjekke aviser og nyheter på internett kafe. Helsemessig er det også sunt å sykle og AM mente at hun etter hvert kunne se antydninger til setemuskler som avløsning til mine tradisjonelle sittemuskler. Dessuten ble det til at vi stort sett spiste middag om bord, hvilket sparte oss for en god del kostnader. Mat og drikke i Hellas koster grovt sett ca 1/3 del av hva vi hadde måttet betale hjemme, selv om innføringen av Euro hadde drevet prisene noe opp.

For øvrig hadde vi av andre seilere hørt om hvor viktig det var å klarere inn i Hellas, skaffe oss transit-log og stemple inn i hver havn. Siden vi ikke hadde hatt mulighetene på turen over Kykladene, tok vi derfor kontakt med havnepolitiet i Lavrion. Vi ble sendt fra det ene kontoret til det andre, uten at verken tollere, politimyndigheter eller andre synes å være spesielt interessert. Omsider fikk vi av immigrasjonsmyndighetene bekreftet oppholdstillatelse i Hellas og stempel i passet, slik at hjemreise til Norge i julen, samt retur tilbake til Hellas ikke skulle by på noe problem. Vi skulle imidlertid komme tilbake når vi skulle forlate Olympic Marina, på veien videre.

Siden været fremdeles var fint, fikk vi tatt tak i en del nødvendig vedlikehold om bord, før vi satte nesa hjem til jul.

Vi tok også en tur til Pireus, for å titte på båter, båtutstyr der, men dette var tydeligvis hjemmehavn for en helt annen kategori båter enn vår. Det heter seg også at en blomsteroppsats i dette området koster mer enn en årsleie der vi holdt til. Dette til tross for at vår tremånedersleie kostet oss ca 10.000 kroner. Her var det også ”innkastere” til lunsjrestauranter som fallbød et enkelt fiskemåltid for kun Kr. 400,- pr. person.

Da hadde vi det tross alt bedre i Lavrion, med egen nydelig middag til kun Kr. 40,- pr person.

Dessuten hadde vi den store glede å ha selskap på våre kveldsturer, ved at 5-6 villhunder slo følge og syntes det var helt storartet å bli med på tur sammen med oss.

Vi beklager at vi ikke fikk tid til å besøke alle dem vi hadde lyst til i julen, til det strakk nok ikke tiden til.

Tiden gikk altfor fort til avgang Torp, 9. januar 2003.

Med oss i bagasjen hadde vi brødbakermaskin, ny elektronisk vindmåler og vindvinkelsystem, gitar og fiskestang De to siste tingene ble likevel gjenglemt i Larvik, noe som jeg har vært litt lei meg for.

Vel tilbake i Lavrion, ble brødbakermaskinen utprøvet etter alvorlig jakt på grovt mel i Meteros hyller. Gresk er gresk fremdeles, men etter utprøving av diverse meltyper, har vi senere laget utmerket brød selv.

Vindmåleren ble også etter hvert montert i messanmasten og elektronisk avmåles på instrumentpanelet. Dette til stor glede for meg som tidligere hadde seilt etter vindretningen i flagg og vimpler. For øvrig svært vanskelig å se om natten. Dog til enda større glede for AM, som nå kunne kontrollere vindstyrken til enhver tid og dermed avlyse alle avganger med vindstyrke over BF 4-5.

Selv om været i Februar var utrolig dårlig, med regn, haglbyger og storm, fikk vi da ordnet med det meste, med ny startmotor, generator og overhaling av motor generelt.Stag ble reparert og rigg ettersett.

image45001
En typisk februar dag med regn og blåst

Vi satte av en hel helg for å besøke Aten og Akropolis, men været var så dårlig at vi måtte gi opp. Men så, helt i slutten av februar fikk vi en fin dag. Vi hoppet ut av køya, dro på oss klærne, ryggsekk og kameraer og inn på kystbussen til Aten. En flott tur nordover langs vestkysten. Avstanden til Aten var 70 km, men bussen skulle innom alle småsteder på veien, så dette tok tid. Vel inne i Aten, startet kaoset på sitt verste. Vi sneglet oss fram, men nådde omsider endeholdeplassen og kunne begi oss mot Akropolis. Der var vi kl. 15.00, dvs. en halv time for sent og portene var allerede stengt. Litt leit, etter så mye anstrengelser, men vi fikk da behørig tatt avstandsbilder og samtidig hadde vi flott utsikt ut over Aten. Ikke for det at Aten by fremtrer spesielt pen, heller tvert imot, med sine dårlig vedlikeholdte 4-kantige bo-bokser.

Men fjellene i bakgrunnen var flotte, på denne tiden også snøkledde.

Vi fikk dermed bedre tid til å besøke gamlebyen, Plaka, som absolutt hadde mange koselige, smug, små oaser med kafeer og restauranter. Der fant vi bl.a.Diogenes, som nå var flyttet ut av tønna og inn i en restaurant.

Vi fant også tid til å overvære vaktskifte på parlamentsplassen, med vakter i merkelige uniformer, for ikke å si sko. En helt spesiell type marsjering som virket utrolig komisk å se på. Temperaturen begynte etter hvert som kvelden meldte seg, å krype ned mot 7-8 grader og det var derfor deilig å entre ”Lavrionbussen” og komme seg hjem.

————————————————————————–

Nå begynte rastløsheten å melde seg for alvor, etter måneder i ro. Vår tidligere omtalte venn, Peter, ville gjerne være med oss en ukes tid, opp til Korfu, hvilket var kjempetrivelig.

Planlagt avreise 1.mars ble avlyst grunnet dårlig vær, men vi drar av sted til Lavrion for å klarere ut med havnemyndighetene. Vi blir henvist til et kontor hvor papirene blir gjennomgått. Vi blir bedt om å vente litt, mens han skulle konferere videre med noen kolleger. Etter en stund kommer han tilbake, med et funderende ansiktsutrykk. Han forteller oss at vi nå står ovenfor to alternativer. Enten klarere offisielt ut fra Lavrion som ville koste oss 170 euro pluss avgifter for transit-log. Det andre alternativet, så smiler han, var å ikke klarere ut, men bare dra vår vei. Det kostet ingen ting. Dessuten var vi jo bare i transitt gjennom Hellas og skulle videre til Norge, eller hvor vi nå skulle. Jeg prøvde forsiktig å spørre hva som da eventuelt ville hende dersom vi ble stoppet av en kystpatrulje og om man f.eks i Korint ville spørre etter transit-log for å gå gjennom kanalen. Han ser alvorlig på meg og sier at med kystpatruljen skjer det ingen ting. Slå bare ut med armene og si at dette viste vi ingen ting om, hvor vi sannsynligvis ville få noen formanende ord om hvordan det skal fungere i Greske farvann og deretter la oss fortsette. I Korintkanalen vil det over hodet ikke være spørsmål etter slike papirer.

Vi takket og bukket, ristet litt på hodet etter vi var kommet ut og dro til Metero for siste provianteringsrunde. Etter dette har jeg hatt et svært avslappet forhold både til inn og utklareringer.

Ny avgang blir satt til 4.mars, men vi våkner til et øsende regnvær og temperatur på 7-8 grader. Peter kommer om bord og etter en kort rådslagning blir vi enige om å nok engang utsette avgangen.. 5 mars blåser det 7-8BF og det er ikke engang diskusjonstema å dra av sted.

6. mars blåser det fremdeles 5-6 BF, men etter å ha sjekket været, som er i klar bedring,

kaster vi loss kl. 10.15 med kurs for øya Aigina. Det går fremdeles friskt ute i sundet utenfor Lavrion og med sjøen på tvers et stykke, får vi fort grei beskjed om det vi måtte ha glemt å surre fast. Etter hvert dreier vi sørover, får sjøen aktenfra som gjør seilasen atskillig mer behagelig. Dessuten spakner vinden mer og mer utover dagen.

image010
På vei inn til Aigina
Aigina ligger en grei dagstur borte, ca halvveis til Korintkanalen. Likevel ble det kveld, før vi kommer inn i den særdeles trange havnen. Dessuten er den nesten smekk full av båter. Fikk etter hvert lirket oss på plass ved en steinmolo, ved siden av en større fiskebåt. Da var det flott å ha en tredjemann om bord.

Etter den obligatoriske ankerdrammen, skifter vi, lårer gummibåten og ror inn til hovedkaia.

Så var det å finne et sted å spise og det gjorde vi til slutt. En knøtt liten restaurant med 5-6 bord inne i et smug. Her fikk vi servert ”norsk” mat, klippfisk i kremet saus samt potetstappe med hvitløk. Maten smakte aldeles utmerket. Mette og godt fornøyd bega vi oss om bord. Peter rodde og mørkt var det. Selv sitter jeg nokså avlappet på kanten av gummibåten, merket jeg fikk en av aktertrossene over brystet. I det jeg skulle smyge meg under, tok Peter et kraftig rotak, dermed tok jeg vippen og gikk i sjøen med et plask. Ingen stor katastrofe med unntak at jeg ble temmelig våt. Sjøtemperaturen holdt 16 grader. Jeg ble satt til tørk sammen med en dyvåt lommebok med ditto sedler og betalingskort. Håpet ikke visakortet tok skade av saltvannet.

Dagen etter var været nydelig, så nydelig og stille at turen ble rene motorbåtetappen. Vi så fram til å passere Korint-kanalen denne dagen. Vi legger oss til ved kanalinngangen tidlig på ettermiddagen, betaler 170 euro for å passere. Kanalen er så smal, ca 25 meter bred, at det kun er trafikk i en retning om gangen. Imidlertid slapp vi med en times ventetid, før vi kunne ta fatt på denne. Etter at nyttetrafikk, dvs lastebåter etc, skulle gå først, var det vår tur. Det var ganske vrient å holde båten stødig. Både strøm og ikke minst propellvannet fra de store båtene, skape en del turbulens. Men kanalen var en flott opplevelse og ikke minst broene ved inn og utløp som ble senket til bunnen av kanalen, slik at man faktisk kjørte over dem, var ganske spesielt.

image012
Korintkanalen. En fascinerende opplevelse

Vi gikk til Korint by, inn i havnen og la oss til ved den største kaia. Dybden i båthavnen var noe i det grunneste laget for oss, men vi fikk da fortøyd, greit og uten problemer.

Peter var den første til å gå på land, for å sondere terrenget, som han sa. I virkeligheten var han på jakt etter nærmeste internett-kafe. Årsaken var ganske enkelt at han var nyforelsket i ei jente fra Kroatia, bosatt i Aten, lydende navnet Maya. Da er det er viktig å holde kontinuerlig kontakt.

Pussig nok, noe som vi har oppdaget i flere byer i denne delen av Hellas, så er det vanskelig å finne restauranter i sentrum og langs havnene. Det er flust med ”Take-away” matsteder, småkafeer og barer. Også her måtte vi til slutt ta drosje noen kilometer, for å komme til en taverna.

Da vi etter hvert returnerte om bord, synes vi båten lå så merkelig. Ganske riktig, båten lå på bunnen med 15 graders slagside, heldigvis utover, fra brygga. Det var lavvann og en halv meters forskjell hadde gjort susen. Vi lå i grunnen likevel greit som vi lå, det var bare å gå til køys og vente på høyvann.

Høyvann var det neste morgen, med duskregn og vindstille. Vi kom oss greit ut og etter hvert letnet skydekket, fikk mer vind og kunne heise seil. Korint bukt er lang og på veien til neste by Patras, hadde vi sett oss ut en ankringshavn kalt Anemokambi, hvor det lå et hotell innerst i bukten. En stund gikk det kjapt unna opp til 7 knop og vi var framme ganske tidlig på ettermiddagen. Ankret opp på 5-6 meters dyp, men det var likevel 3-400 meter inn til hotellet.

Siden Peter, gjennom kikkerten hadde observert både biler og folk ved hotellet, inviterte han på middag. Peter rodde med kraftige åretak mot stranden. Denne gangen satte jeg meg pent ned i båten for å unngå nok et ufrivillig bad. For å komme på land, måtte en av oss ofre seg med å bli våt på beina og denne gang gjorde Peter det helt frivillig.

image014

På hotellet ble vi svært bestemt avvist, både med hensyn til mat og en drink i baren. Hotellet var egentlig stengt, men hadde i kveld kun et privat arrangement for spesielle gjester. Da var det bare å ro tilbake og lage vår egen middag. Men svinekoteletter er også god mat. AM synes likevel turen var flott og beundret morilden som lyste opp ved hvert åretak.

Turen videre til Patras gikk i nydelig sol og også etter hvert fin vind på lens. Ved Ak Rion holdt man på å bygge en helt ny bro over sundet. Vi ble møtt av et kystvaktfartøy som geleidet oss gjennom riktig trassè. Her var også betydelig ferjetrafikk, fram og tilbake over sundet og midt opp i det hele røk nedhalet til hovedbommen. Fikk etter hvert kontroll på det hele og unngikk problemer med kryssende ferjer. Men inngangen til marinaen i Patras, var slett ikke lett å finne før man kom helt innpå den, en smal åpning på 25 meter. Inn kommer vi likevel og finner plass langsetter en av bryggene.

Peter ville gjøre det godt fra kvelden før og dro straks på land for rekognosering. I Patras var det riktig liv å røre, da det var avslutning på karnevalstiden. Musikk og fyrverkeri varte til langt på natt.

image020
Vel fortøyd i hyggelige Patras

Fremdeles var det et godt stykke til de Ioniske øyene og ankret på nytt opp i en stor bukt, Petalia. På mange måter er det mye hyggeligere å finne slike steder, enn å gå til de store byene. Det er også svært greit iblant å slippe betale for marinaopphold. Så lenge vi har diesel, strøm, vann og gass, er det kjempekoselig å ligge i en ankringshavn. Fyre opp i parafinovnen, spille norsk musikk fra CD-spilleren, prate hyggelig sammen, lage god mat og sovne til en vuggende, fin bevegelse i båten. Ja, da savner vi ikke Norge, ikke ett sekund.

Så var vi endelig ute i det Joniske havet og setter kurs for øya Lefkas. Vi skulle til nordsiden av øya. En kanal er mudret opp mellom fastlandet og øya. Det var kjempeflott å gå der på dagtid, men med så dårlig merking og mangel på bøyer, syntes vi det var rart at den i det hele tatt var åpen på natten. Nesten ved utløpet av kanalen ligger Lefkas marina, en helt ny sådan. Her ble vi møtt med følgebåt og ble anvist plass i havnen.

Vi dro nok en gang på land for å spise middag, denne gang på et spisested anbefalt av en lokalkjent engelskmann. Det var fullklaff, har ikke spist så god mat siden vi var på Naxos.

En spasertur etter middagen rundt i sentrum ga en positivt inntrykk av stedet, svært trivelig. En rekke gå-gater med småbutikker og kafeer. Noe tidlig i sesongen kanskje, for etter hvert ble det både surt og kaldt. En rask spasertur brakte oss imidlertid fort tilbake til vår lune salong ombord.

image018
Svingbroen i Lefkas

Lefkas er lenket til fastlandet med svingbro. Denne åpnes hver hele time. Vi putret mot utgangen av kanalen neste morgen for å være på plass kl. 10.00 for broåpning. Det varte og det rakk, men omsider kl 10.30 kom en kar som hadde med dette å gjøre. Under ventetiden lå vi sammen med en seilbåt med et skotsk ektepar. Disse skulle også til Paxos i løpet av dagen.

Omsider kom vi oss ut og med en vind på 3 baufort varte det ikke lenge før skottene var forduftet i sin lettseilte båt. For å være sikker på å rekke fram før kvelden, ble det en god del motorkjøring for å holde farten oppe.

Men vi rakk da fram utpå ettermiddagen. Her var eneste mulighet å droppe anker og bakke seg inn til brygga. Der vi hadde tenkt å legge til var sperret av med tau. Gikk derfor ut igjen for å heise ankeret. Dette hadde imidlertid satt seg fast i en kjetting. Etter noe besvær kom vi da oss løs, fant en annen plass og skulle låre ankeret på nytt. Ankeret kom to meter ned, da ville ankervinsjen ikke mer. Fikk fortøyninger fra baugen ombord i en litt større turbåt ved siden av oss, samt hjelp fra våre skotske bekjente til å ta imot akterfortøyningene. De hadde allerede ankommet for to timer siden.

Etter en snau time dukket imidlertid eieren av tur-båten opp, ikke helt fornøyd med vår baugfortøyning. Han mildnet imidlertid etter hvert som han fikk forståelse for vårt ankerproblem. Siden det var lite vind og vi skulle dra neste morgen, fikk vi lov til å ligge som vi gjorde. Nærmere undersøkelse av svikt i ankervinsjen viste seg heldigvis bare være brudd i hovedsikringen til vinsjen. Etter å ha forbikoblet denne, var vinsjen atter i full vigør.

Peter var igjen på farten og ville gjerne spise i land.. Dette hadde ingen av oss andre i mot heller. Stedet er lite og sjarmerende, men så lite at vi ikke fant et eneste åpent spisested. Til slutt henvendte vi oss til to jenter i en parkert bil på ”torvet”. De kunne fortelle at nærmeste åpne taverna, lå 3-4 km unna. Dermed åpner de bildøra og tilbyr oss å kjøre oss dit. Vi lar oss ikke be to ganger og hopper inn. Noen betaling for turen skulle de sletts ikke ha.

Vi spiste godt, både vel og lenge. Etter hvert nærmet det seg stengetid og vi ba om å få bestilt en taxi. Nå fantes det kun en taxi på stedet, men han var sletts ikke tilgjengelig.

Da kommer kokken oss til unnsetning, hiver på seg jakka og kjører oss helt til gangveien.

Ønsker oss god tur videre og drar i full fart tilbake til restauranten.

image020
Endelig ferdig fortøyd i Paxos

Vi dro relativt tidlig neste morgen til det vanlige været, sol, stille hav, lite vind. Etter hvert fikk vi litt vind bakfra og ikke rett i nesa som vanlig. Med lett lens samt motor gjorde vi god fart til Kerkira (Korfu). Korfu by, ligger helt nord på øyas østside og til en stor, fin marina.

Også her ble vi møtt av marinaens båt og fulgt inn til kai. Vi var endelig i Gouvia Marina.

Åtte dagsseilaser hadde vi brukt fra Lavrion. Peter som hadde tenkt opprinnelig å bli noen dager for å se seg om, led nå så tydelig av hjemlengsel og til sin Meja, at han bestilte flybillett hjem til Lavrion dagen etter.

Peter dro som vanlig på rekogoseringstur og returnerte med vin og sjokolade som presang.

Det var blitt 14.mars og AM hadde fødselsdag. Den ble videre behørlig feiret med champagne til lunsj og god middag på en av Korfus bedre, omtalte restauranter, Rex.

Det var faktisk litt vemodig å si farvel til Peter, både som nabo i Olympic Marina og ikke minst et svært hyggelig følge på denne turen. Hastende i land til ventende taxi kl 09.00 neste morgen, vinket vi helt til han forsvant av syne. Til historien hører jo med at kl 14.00 samme dag, ringer han, vel hjemkommet i Lavrion. Det er noe, det der med fly..

image022
Peter og jeg tar inn seilene før ankomst Kerkira (Korfu)

Likevel, vi var endelig kommet til endestasjonen for vår ferd over det Greske riket og et nytt delmål, nådd.

Etter å ha sett oss litt rundt i Korfu og de fasiliteter man hadde her, var det ikke fritt for at vi angret litt på at vi ikke gjorde Korfu til vår vinterhavn. Supermarked, rett rundt hjørnet, masse vinteraktiviteter både av båtfolk så vel som fastboende. På Pub og restaurant, Navigare, traff vi Mike. Han var riktignok britisk, men hadde jobbet i Norge som DJ i mange år. Ikke minst hadde han gode minner fra ”Villa Ernst” i Grimstad som DJ i slutten av 70-årene, hvor han hadde vært ved flere anledninger.

Inger-Mai, lydende navnet ”Tulla” fra Saltrød utenfor Arendal, nå bosatt på Korfu, til og fra i 10 år, sammen med sin svenske Stig fra Västerås, var utmerkede guider rundt i Korfu by.

Pussig nok, hadde de på hele denne tiden, ikke vært utenfor denne øya. Vi inviterte dem derfor med på vår neste tur over til Italia, noe som spesielt Stig, gjerne kunne tenke seg.

Vi gjorde de siste innkjøp, bl.a. nye årer til gummibåten, samt nye pilotbøker for kommende farvann. Vi fikk ødelagt en åre dagen etter vi ankom Korfu, da en av mooringene løsnet.

På ettermiddagen dro vi til Navigare for å si farvel og vente på Tulla og Stig. Det varte og det rakk, men ingen passasjerer dukket opp.

Sendte derfor tekstmelding for å høre hvor de nå var blitt av og får omsider svar tilbake at, nei, dessverre, Tulla hadde trukket seg i siste liten og torde ikke bli med.

Vel, vel, ingenting å gjøre ved det. Vi drar om bord og gjør sjøklart for tidlig avgang neste morgen. Det vil bli vår første nattseilas i år. Målet er Maria di Leuca, Italia.

image023
Sightseeing i Corfu by med Tulla og Stig

image025

Mike fra Restaurant Navigare

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *