Reisebrev 6 – ITALIA – SICILIA

Da var vi alene på tur igjen. Peter hadde mønstret av på Corfu og våre nye bekjente torde ikke være med. Vi hadde bestilt dieselbil til kl. 09.00 om morgenen, men som vanlig er det meste forsinket. Omsider kom tankbilen og først bortimot 12.00 kunne vi kaste loss og dra av sted. Det var en nydelig vårmorgen, litt kjølig, men følelsen av at sommeren nærmet seg, var til stede.
Vi er på østsiden av øya og må derfor nordover, før vi kan dreie vest. I gammel god stil har vi naturligvis først nordavind og når vi dreier vest, vestavind. Vi holder oss dessuten godt inntil den greske siden ettersom vi har hørt at albanere fremdeler kaprer båter med det formål å kunne komme seg over til den greske siden.

image002
Så kort avstand er det til Albania

Det er litt rart å tenke på hvor kort avstand det er mellom rike og fattige land og hvilke problemer dette skaper. Hver liten båt vi møtte og som så ut til å ha kurs mot oss, ble iaktatt med stor skepsis og faktisk var vi litt lettet når vi rundet den nordlige delen av Corfu og kunne dreie vestover.

Vi har nå oppholdt oss ganske mange måneder i ”Det greske riket” og det skulle bli spennende endelig å komme til Italia. Vinden dreier igjen mot nord og vi kan heise seil. Ut over ettermiddagen øker vinden ganske kraftig, langt utover det værmeldingen hadde ”foreslått”. Hvorfor jeg sier det på denne måten, er at vi har ettertrykkelig erfart at værmeldinger utover de nærmeste 8-12 timer , har liten, eller ingen verdi.

Vinden økte til over 7 BF (dvs. stiv til sterk kuling), sjøen begynte å bli ganske grov. Dette var ikke spesielt lystig med tanke på at vi hadde en nattseilas foran oss. Vi blir derfor enig om å ta oss inn til den greske øya Eskioussa for å finne ly. Ankret opp sånn noenlunde i le, men grunnet stort svell, gikk vi skiftvis ankervakt den natten.

Dagen etter var vinden løyet såpass at vi gav oss i vei. Vi endret destinasjon til Crotone i stedet for Santa Leucha, for dermed å spare inn et mistet døgn. Nattseilas måtte vi gjennom uansett. Nesten for første gang, perfekt vindretning, perfekt sjø og vi gjorde en av våre flotteste seilaser i 6-8 knop, hvilket er storflott med denne båten. AM har blitt tøff, kjempetøff. Midt på svarte natten, alene på vakt, med alle kluter oppe, manøvrerer hun mellom båter, skip, ferger og oljeinstallasjoner. Da jeg omsider fikk gnidd søvnen ut av øynene og kommer opp i Cock-pit, møter jeg bare et kjempeglis. ”Her går det så det suser”.

Anløp Crotone kl. 09.00 neste morgen. Datoen er 21/3.

image004
På plass ved flytebrygga i Crotone

Selv om Crotone er en ganske stor by med ca 70.000 innbyggere, har de en ganske dårlig marina. Vi la oss først til ved siden av dieselkaia, men ble ganske fort jaget bort derfra. Dessuten var det for grunt og vi dunket stadig i bunnen. Forhalte til stedets ”marina” hvor vi fikk buksert oss inn og etter hvert dukket det opp en kar som kunne ta i mot litt fortøyning.

For èn gangs skyld, var vi ikke eneste norske seilbåt i havnen. To plasser bortenfor oss, vaiet et stort norsk flagg. Etter å ha presentert oss, ble vi omgående bedt om bord. Her om bord i Walzing Mathilda bodde Cecilie og Bjørn sammen med sine to barn. De hadde tatt kanalene gjennom Europa. Båten var ca 36 fot lang, stakk bare 1,2 meter dypt og ved å rigge ned stormasta, kunne de greit ta denne ruten. Turen finansierte de ved bl.a. å skrive for magasinet Seilas og siden Cecilie var utdannet lærer, hadde de fått dispensasjon til å ta barna ut av skolen. Målet deres var Kroatia.

På kvelden drar vi i land og spiser blekksprut som forrett og pizza til hovedrett. Måltidet smakte helt fortreffelig.

Dessuten hadde vi en ordentlig kelner. Det er når man kommer til et nytt land at man ser forskjellene. I Hellas gikk servitørene gjerne i T-skjorte og dongeribukser, mens her i Italia, selv i en Pizzarestaurant, har kelnere tydeligvis en helt annet status og kler seg deretter.

Vi er imidlertid trøtte og slitne etter nattseilas med lite søvn og går tidlig til køy`s.

Vi er tydeligvis inne i en ”blåseperiode”, og vi ser ingen vits i å dra av sted. Vi benytter anledningen til å rusle rundt i Crotone, besøke markedene i byen, få tak i sikringer til ankervinsjen og blekk til skriveren som for øvrig mislyktes og ikke minst titte på folk.

Vi føler oss svært godt beskrevet av Odd Børretzen, som et gammelt etruskerpar, sittende på en fortausrestaurant og betrakte folk. I Crotone er stort sett de fleste velkledte og ungdommens overdeler skal sletts ikke rekke ned til hoftene. Om man er tykk eller tynn, høy eller lav, spiller ingen rolle, her skal navlen fram og alle bruker stringtruse.

Det heter seg at byen har fått et økonomisk oppsving etter storstilt gassutvinning utenfor kysten.

Vi er imidlertid fornøyd med at værvarslingen for de kommende døgn er bra. Vi tar farvel til Waltzing Mathilda og dens besetning og gry-tidlig morgen den 26. mars er vi igjen på farten.

Det er lite vind, så vi går både med motor og seil. Målet er Messina på Sicilia. Det betyr nok en nattseilas. Sammen med Cecilie og Bjørn har vi tittet på alle mulige havner imellom. Men enten er det for grunt for oss, eller så har års vinterstormer blokkert innløpene til andre havner.

Vi har tidligere notert oss at om det skjer noe negativt, så skjer det alltid om natten når man er spesielt trøtt og sliten. Vi hørte dunket, men skjønte ikke hva det var. Men kort tid etter luktet det svært varmt og svidd i salongen. Motoren ble stoppet umiddelbart for nærmere sjekk.

Det viste seg at drivhjulet til kjølevannspumpen for eksosen var borte. Drivreimen likeså. Disse ble etter hvert gjenfunnet i bunnen av båten som naturligvis hadde forårsaket tidligere dunk. Festeanordningen til akselen var røket. Men med hjelp av AM`s neglefil ble hjulet kilt fast i akslingen og vi kunne starte opp igjen. Dette gikk bra i noen timer, men så datt hjulet av igjen. Nå var det imidlertid blitt såpass lyst at man kunne se bedre, samt med litt bedre kreativ tankegang fikk vi gjort en løsning slik at drivhjulet holdt seg på plass.

image006
Italias tåspiss. Her ser vi hvordan veien er bygget inn i fjellet

Som sagt, det var blitt morgen, en nydelig morgen. Vi var kommet rundt ”tåa” på støvelen og fikk en fantastisk utsikt til vulkanen Etna. Denne var for en gangs skyld ikke innhyllet i skyer slik at vi så en Etna, snødekt rundt toppen, men likevel med kraftig røyk stigende opp fra hovedkrateret

Vi er i Messinastredet, kort vei til Messina by som vi håpet å rekke innen 3-4 timer. Der tok vi skammelig feil. Det er ikke uten grunn at for seilskuter i tidligere tider, var dette stredet et skummelt sted. Sterke virvelstrømmer har senket mang en skute. I dag er disse avmerket i kartet og selv store motorgående fartøy holder seg klar av disse. Det samme gjør vi, men med kraftig motstrøm skal det gå nesten enda 12 timer før vi karrer oss inn til en nylig anlagt marina i Messina, Nautico Marina.. Vi kjører sikksakk mellom passerende skip, lokale ferjer, hurtigbåter og hydrofoiler. Vi trekker et lettelsens sukk i det vi runder inn moloen til marinaen, legger oss til langsetter på nærmeste brygge, hvor vi ikke fikk lov til å ligge lenge.

Vi får anvist plass lenger inn, men må bakke inn med akerenden først. Her ligger alle seilbåter annenhver med baug og akerende inn vekselvis, grunnet svellet i marinaen,slik at mastene går klar av hverandre, når man ruller fra side til side. Vårt problem er at vi har to master. Vi flytter derfor enda en gang, tilbake der vi først hadde fortøyd, men med mooring og kun akterenden fortøyd til brygga.

Det var allerede blitt sent på ettermiddagen og etter en god ankerdram ble vi enige om å sove et par timer. Det ble morgen neste dag før vi våknet.

Etter å ha ordnet nødvendige papirer og formaliteter med marinakontoret, tok vi en runde rundt for å forsøke finne danske, Kurt Hersberg, på skuta Misali. Navnet hadde vi fra Cecilie og Bjørn som vi tidligere hadde møtt i Crotone. De hadde måttet dradd fra Messina uten riktig å få sagt adjø. Vi fant båten og banket på. Kurt var om bord og etter å ha berettet om vårt ærende, ble vi omgående bedt inn. Til å være en person som allerede var passert de sytti, var han utrolig vital, hyggelig og ferdes stort sett alene på havet.

Vi drar en tur opp i byen, delvis for å kjøpe karter over nordkysten av Sicilia og Sardinia, samt ta en titt på nærmiljøet rundt marinaen, inkludert god lunsj med alt nødvendig tilbehør.

De var så vidt vi rakk tilbake for å møte bestilte reparatør, som skulle ordne opp i tidligere omtalte vannpumpeproblem. Etter å fått med seg remhjulet til pumpa og med lovnad om å returnere denne, reparert, innen èn time, så vi ikke mer til han på tre dager.

Siden det likevel er helg, tar vi ikke dette spesielt tungt, men benytter anledningen både til en hyggelig sammenkomst med Kurt om kvelden, samt rusle rundt i Messina.

I Hellas så vi aldri en trimmende sjel, men her i Messina kryr det av joggere, trimmere og gym. utendørs med deltagere i alle aldre. Det er heldigvis noen unntak, f.eks de lokale fiskerne, som foretrekker høylytt diskusjon, øl, røyk og fisker litt innimellom. Båtene ligger normalt på land og må sjøsettes for hver tur, hvilket naturligvis er hardt arbeid og øker tørsten.

Likevel er det visse fellestrekk mellom Hellas og Italia. Fortauet er et så bra sted å parkere bilen, slik at vi som fotgjengere fullstendig er henvist til gata. Forskjellen ligger ved fotgjengeroverganger. I Hellas kjører de rundt deg og tuter, men i Italia, også Sicilia, stopper faktisk bilistene. Et annet fenomen, som gjelder hele regionen fra Tyrkia til Italia, er ungdommens spesielle sans for ”råklining”. På hver benk og i hver park finner man ungdom omslynget, for ikke å si, inntyllet i hverandre, uten at dette tilsynelatende skaper noen form for offentlig forargelse.

Messina står fram som , i vår målestokk, en ganske stor by , 170.000 innbyggere. Svært moderne, i og med at den ble bombet sønder og sammen under siste verdenskrig. Likevel har noen få bygninger sluppet unna, eller vært mulig å restaurere. Til disse hører noen kirker samt byens universitet. Vi tar en tur til høyeste punkt for å få den beste oversikten over byen. I sør, kan vi skimte konturene av vulkanen Etna. Mot nord krysser bilferjer, hurtigbåter og hydrofoiler sundet mellom fastlandet og Sicilia. Plutselig ser vi ferja Vestfold, som tidligere trafikkerte mellom Horten og Moss. Grønnmalt, men fremdeles med samme navn.

image010
Horten – Moss ferja, nå i trafikk mellom Sicilia og fastlands Italia

Vi går inn i april måned, samtidig med at vår reparatør uventet dukker opp med nytt reimhjul til kjølevannspumpa. Vi planlegger avgang fra Messina så fort som mulig, men værvarselet er særdeles dårlig. Kurt kommer ombord med en fersk værfaks og råder oss til å vente til over helgen. Han er for øvrig meteorologi kyndig og kan mange gode værtegn. Et værtegn i middelhavet går ut på at dersom nymånen ”ligger” fjerde dag, så må skipperen stå. Men ”står” månen den dagen, så kan skipperen trygt ligge. Det betyr at været blir bra. Senere har vi testet ut disse værtegnene og faktisk stemmer de ganske godt.

Først morgenen 5. april kom vi oss endelig av gårde. Tanken var å starte overfarten til Sardinia. Selv om værprognosene var gode for de kommende dager, var vi ikke lenge på farten før de første kulingvarslene strømmet inn via VHFen vår. Vi legger derfor kursen om til Melazzo, en liten by noen mil lenger vest på Sicilia. Allerede før vi nådde i havn, begynte det å blåse opp betydelig. Vel fortøyd, blir vi gjort oppmerksom på at vi hadde fått et tau i propellen. Heldigvis hadde tauet blitt slitt av, men likevel måtte restene naturligvis fjernes. Dette blir søndagsjobben. Dykkerutstyret børstes for møll og tas i bruk for første gang på mange år. Men alt fungerer bra og etter en halv times tid er jobben gjort. Tar samtidlig en inspeksjon av båten under vannlinjen og alt ser bra ut.

Været er utrolig ustabilt på tross av gode værvarsler. Vi ville prøve igjen dagen etter å komme av sted, men det båser ”katter og kaniner” og sjøen er grov. Avgangen utsettes nok en gang. I stedet drar vi en tur på byen. På dette tidspunktet er krigen i Irak i full gang. I Italia er motstanden mot denne krigen stor. På offentlige plasser og på mange private balkonger er regnbueflagget heist. Teksten er PACE (fred). Siden vi støtter motstanden mot denne krigen, ønsker vi oss selv dette flagget. Omsider finner vi en butikk som selger disse og ikke lenge etter vaier fredsflagget i hovedmasten.

image012
Innseilingen til Messina, med Messinastredet i bakgrunnen

8. april kommer vi oss endelig av sted. Værprognosene for de kommende dager er gode. Selv om sjøen fremdeles er noe grov, etter de siste dagers dårlige vær, ser vi optimistisk på at vi skal komme oss over til Sardinia. Turen er den lengste til nå, med en beregnet seilingstid på ca to døgn.

Etter hvert løyer både sjø og vind og det blir helt stille. Motoren startes og vi setter kurs først og fremst til øya Ustica, ca 60 n.mil borte. Dette for å ha en mulighet til å nå havn dersom været skulle endre seg. Det var akkurat det som skjedde. Ut på kvelden kommer de første kulingvarslene. Syd øst til østlig stiv kuling, nettopp i området Ustica. Vi blir derfor enige om delvis å snu og heller gå til Palermo. Det ville ta ca 6-7 timers seilas. Knapt før vi hadde satt kurs retning Palermo, begynte vinden å øke. Først 6, så 8 BF og sjøen slo over båten. Selv inne i selve Palermo bukt blåste det verre enn verst. Måtte gå helt inn til havnemoloen for å komme såpass i le, at seilene kunne tas inn. Da holdt motoren for første gang å stanse. Det var en nervepirrende opplevelse, inntil motoren igjen fungerte normalt. Vi feide rundt moloen og inn i marinaen og trakk et lettelsens sukk. Vi så fram både til en dusj og en god natts søvn. Den gang ei. Vi ble avvist med den begrunnelse at det ikke var plass og at vi dessuten hadde for stor båt. Vi måtte dra videre inn i selve hovedhavna.

Så var det på`n igjen, ut av marinaen , slingret oss av sted og kom oss omsider inn i hovedhavna. Men hvor kunne vi ligge?. I følge vår pilot bok skulle det være en gjestehavn. Denne var bygget helt om og kun fiskefartøyer lå der tett i tett.

Plutselig ser vi en kar som vinker til oss og vi styrer mot han, fortøyer og han spør med begeistret stemme hvor mye diesel vi skulle ha. Fyll tankene sier jeg, men det betinger at vi får lov til å ligge her til i morgen. Etter mye om og menn, fikk vi omsider lov til dette ved ytterligere å punge ut med 20 Euro ekstra. Ikke tok han kreditkort heller, hvilket avstedkom en halsbrekkende tur på motorsykkel til nærmeste bankautomat.

Jeg tror ikke vi rakk å si god natt til hverandre engang, før vi sloknet under dyna.

image014
Det begynner å bli vår. Her fra en av parkene i Palermo

I følge var Pilot bok skulle denne kaia være for gjester. Dette stemte overhodet ikke lenger. Vi fant engrei plass, men ble ganske kjapt beordret derifra. Vi fikk til slutt plass hos den lokale Yacht-klubben, Club Del Mediterraneo, til en pris, som til nå var den høyeste vi hadde betalt, 38 euro (over Kr. 300) pr. døgn. Pussig nok, inklusivt strøm og vann.

Både genua og hovedseil hadde fått hard medfart på turen og måtte repareres. Det var bare å finne fram symaskinen, en gammel Singer, nedarvet fra AM`s bestemor. Den gjorde imidlertid nytten, selv om vi skulle ønske at den hadde kunnet sy sik-sak søm.

Vil her gi et godt råd til alle seilere på langtur. Ha med ombord en god symaskin. Reparasjon av seil vil alltid være aktuelt, før eller siden. Det å reparere seil hos seilmakere i land, selv den enkleste søm, avstedkommer store kostnader. De vet å ta seg svært godt betalt, ja uanstendig godt betalt, selv for den enkleste reparasjon.

Videre var festet til bom-nedhalet røket av og måtte repareres. For første gang hadde også TV`n tatt seg en heisatur, slått seg gjennom den trerammen som låste den fast og laget en skikkelig brist i sidevinduet. Vinduet består av tre lags glass og det var glasset i midten som heldigvis hadde gått, slik at det ikke var direkte fare for lekkasje.

For sikkerhets skyld blir vinduet dekket til og TV`n festet på nytt etter alle kunstens regler.

Mens AM reparerer seil, tar jeg en skikkelig gjennomgang og sjekk av motoren. Dieselfiltre skiftes, skruklemmefester til slanger og el-system blir nøye sjekket og vi er egentlig klare til å dra.

Men dagene går, lavtrykkene står i kø og vi får ekstra tid til å bli litt kjent med Palermo. Dette er en storby, altfor stor etter vår smak. Men det er alltid morsomt å være på steder vi aldri har vært før, spesielt en by som er utropt til mafiaby nr. 1. Mafiaen så vi imidlertid ikke mye til, men til vår store fornøyelse, midt i en travel storby, kunne vi komme over steder med smale gater og smug hvor de små markedene holt til, åpent, spesielt i helgene når andre ”normale” forretninger var lukket.. Det var som å tre inn i en annen verden.

Her var det yrende liv med salg av det meste som kan tenkes. Vi handlet mest mat og drikkevarer og det til svært komfortable priser, selv uten å måtte prute.

image016
Et av de små hyggelige markedene i Palermo’s bakgater

Etter hvert er vi blitt svært lystne på å komme videre. Lavtrykkene går etter hvert i oppløsning og 14 april gjør vi opp vårt mellomværende med marinakontoret, putrer ut i åpen sjø og heiser seil. Kursen er lagt opp med en snorrett strek til Sardinia.

Vinden løyer helt av, men det er helt i tråd med siste værmelding.

Humøret er på topp. Fremdeles lykkelig uvitende om kommende utfordringer og de skulle sannelig bli både tøffe og komme raskere enn det vi ville sette pris på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *