Reisebrev 7 – Sardinia, også en del av Italia

Overfarten til Sardinia har begynt. Det blåser slett ikke mye, men sjøen er fremdeles urolig etter mange dager med dårlig vær. Timene går og det blir kveld. Alt synes å være normalt, så jeg benytter anledningen til å krype til køys for å få noen timers søvn. Rundt kl. 0200 om natten, blir jeg vekket av AM. Båten oppfører seg underlig. Skjener stadig ut av kurs. Slå av autopiloten, sier jeg og får til svar at det hadde hun allerede gjort, uten at dette endret noe som helst på styringen. Det var bare å sprette opp, gni søvnen ut av øynene og gå i gang med sjekk av roret. Roret er drevet hydraulisk og med bange anelser kryper jeg akterut, under dekk og oppdager en stor lekkasje ved rorstyringen. Mesteparten av hydraulikkoljen var allerede lekket ut og systemet fylt med luft. Å tette lekkasjen virket vanskelig og selv om jeg hadde klart det, så hadde vi slettes ikke nok hydraulikkolje om bord som kunne erstatte det som allerede var lekket ut.

En båt uten manøvreringsevne er, bortsett fra brann, det verste som kan skje.

Vi har kun en mulighet og det er å få montert et nødror. Selve rorstammen kommer opp gjennom akterdekket og gjennom å få påmontert en stang (rorkult) på denne, ville vi muligens klare å komme oss videre.

Jernstang hadde vi om bord og med et beslag klarte vi etter hvert å få montert disse sammen. Dette fungerte bra i noen minutter, så røk braketten av. Roret ble for tungt å holde. Reparerte det hele på nytt igjen og etter å ha redusert seilføringen til kun stag og messan-seil, gikk det foreløpig bra.

Etter hvert ble ”rorkulten” forlenget med et ekstra rør, slik at vi kunne sitte på benken bak messanmasten på hver vår side og gi roret til hverandre etter behov. Det var også helt nødvendig å komme lengst mulig forover for å i det hele tatt å se kartplotter, GPS og kompass. Dagen skrider av sted, men som nevnt tidligere, er værmeldingenes pålitelighet så som så. Nok en gang kommer de første kulingvarsler, denne gang i Sardinia Stredet.

Vi vurderer sterkt en stund å sette en mer nordlig kurs for å unngå denne, men etter å ha sjekket kart og avstander, vil det kun medføre enda et ekstra døgn i sjøen. Vinden begynte også å dreie slik at vi ville få den delvis i mot. Det er bedre å ta været som det kommer og la det stå til. Det blir uansett en slitsom økt. Vinden øker utpå ettermiddagen og sjøen blir atskillig grovere. Roret blir nå stort sett holdt til èn side, men vinden er for utstabil til at roret kunne surres fast. Det skulle bli både en lang, slitsom, men likevel en merkelig natt.

image002
Med nødror på vei til Sardinia

Det begynte med at braketten til rorstammen nok en gang gikk i stykker. Denne gangen ble den atskillig verre å reparere. I en paddelingnende stilling, prøvde jeg å holde meg sånn noenlunde på plass i den urolige sjøen, samtidig som både skrutrekkere, skiftnøkler, bolter og andre deler skulle holdes på plass. Hvor lenge jeg holdt på med dette, vet jeg ikke. Til slutt lykkes vi, til og med å lage en ekstra bolt gjennom rorstammen .

I det jeg løftet blikket, fikk jeg se omrisset av et grått fartøy noen hundre meter aktenfor oss. Det var nok et marinefartøy som lurte på hva vi holdt på med. Det stemte for øvrig svært godt med AM`s tidligere observasjon av to røde lys nær havoverflaten. Da vi kom nærmere, forsvant de umiddelbart. Vi konkluderte med at det måtte ha vært en u-båt i overflatestilling. Vi var også i følge kartet inne i et militært øvelsesområde.

Det var litt godt å vite at vi ikke var helt alene og mulig kontakt var tilstede dersom akutt hjelp skulle behøves. Sjøen var blitt svært grov, mellom 6-8 meter høye bølger.

De kom rasende mot oss litt aktenfor tvers.

Våt som en klut får jeg etter hvert på meg tørre og varme klær, før det bærer tilbake på benken og ”rorkulten”.

Det var da det skjedde. En liten flokk svaler slo seg ned på dekk og forsøkte å finne ly. En av disse kom hoppende mot meg, der jeg satt på benken og smøg seg inn under jakka mi. Maken hadde jeg aldri opplevd. Hver gang jeg måtte flytte litt på meg eller justere på noe, så den på meg og pep og krøp enda lenger inn under jakka. Men det ble vel litt for urolig og etter en stund forvant den inn under fleece-jakkene våre som lå inne i cock-pit. Etter dette ble den borte.

Men AM hadde en merkelig følelse den natten. Hver gang hun var en tur nede i salongen, hadde hun en sterk følelse av at det satt noen der og ble like forundret hver gang at det ikke gjorde det.

Det ble en lang og urolig natt. Vanskelig var det å holde kursen. Det å stirre på en skjerm, flere meter borte, blir til slutt som en flimrende TV-skjerm uten antenne.

Hva er det for noe gråblått som kommer spaserende på rekka?, sier plutselig AM. Det var nok bare halve middelhavet som kom på visitt. Fikk etter hvert rettet opp båten igjen og tilbake på rett kurs.

Sannelig ble det atter morgen og bare noen timer igjen til Villasimius Marina. Dagen går på et vis. Fremdeles er det ingen ting å se til kysten av Sardinia, men vi har den på radaren. Plutselig revner skydekket litt. Vi har rundet Capo Carbonara og stevner inn mot Villasimius. Etter hvert kommer vi i le og sjøen blir litt smulere, men fremdeles blåser det stiv kuling. Kan surre fast rattet en liten stund og får en liten pause etter å ha presset rorkulten bak ryggen med spenntak i messanmasta i flere timer.

Forsøker å få kontakt med marinaen over radio, men ingen svarer. Heldigvis møter de oss likevel, idet vi runder moloen inn til selve marinaen. Kjapt forstår de problemet vårt og bukserer oss til kai.

Så lettet, men samtidig, så dødsslitne har vi vel aldri vært. Vel fortøyd, ble vi sittende med armene rundt hverandre, lenge. 36 timer ved nødroret hadde vært et formidabelt slit. Deretter fikk jeg min doble whisky, krabbet til køys og sov meg fram til 17 april.image006
Endelig fortøyd i Villasimius, fredsflagget er fremdeles inntakt

AM fant svalen i salongen, død, under vinduet. Den fikk en fornem begravelse under en fin blomst. Vi sa ikke stort under begravelsen, ruslet derfra, men jeg kunne ikke hjelpe for en tåre i øyekroken.

Men hverdagen innhenter oss. Messanseilet må repareres. Denne gang trenger vi seilmaker til dette. Mekaniker ble kontaktet for å reparere hydraulikksystemet. Vi drar for å handle i landsbyen som ligger noen kilometer unna. Vi bestiller taxi for anledningen og betaler den ublue pris på 15 euro (120 kroner) kun for en vei. Villasimius er en kjempekoselig landsby. Sola varmer og vi blir slått av hvor frodig og grønn Sardinia er. Masse blomster, trær og busker, mimosaen står i full blomst over alt. En stor kontrast til både Italia og Sicilia med sitt golde landskap.

Ved siden av oss ligger en fransk motorbåt. De hadde hjulpet til ved ankomsten. Nå inviterer de oss om bord til en liten aperitiff.

Motorbåt var vel litt beskjedent sagt. Dette er en motoryacht i tre etasjer. Chris og Gerhard bor her med stor veranda, stue med plass til flygel og en hel lugar bare til klesskap. Fire gjestelugarer og ”kjellerstue” står til disposisjon. Du snakker om bobåt.

Men gjestfrie er de og etter hyggelige timer i deres selskap må vi bare si takk for oss og bevege oss tilbake til vår egen ”lille” leilighet.image008
På besøk hos Chris og Gerhard

Vi er slått over hvor flott og frodig Sardinia er og bestemmer oss for å besøke hovedstaden Cagliari. Syklene ble funnet frem, men rust og saltvann har ødelagt både gearsystem og bremser. Etter en del jobbing , får vi i hvertfall sykkelkjedet til å gå rundt. AM har en dårlig brems og jeg kan kun bremse ved hjelp av å dra i bremsewiren. Vi tråkker oss fram til Villasimius, parkerer, og tar kystbussen videre.

Det ble en fascinerende tur. Bussen drar innom de aller fleste landsbyer på veien, samtidig som vi får en flott opplevelse ved å følge kystveien.

Først og fremst var vi på jakt etter nye sjøkart, dernest se på hva byen kunne tilby.

Vi må innrømme at vi ble litt skuffet. Storbyer er som storbyer flest. Likevel etter å ha klatret til topps på byens høyeste punkt, Bastione di saint Remy, ble vi litt imponert.

En fantastisk utsikt, som avstedkom atskillige flere fotos enn fortjent. Dog, likevel, Sardinias landskap er flott.

Vi tar siste buss tilbake, hvilket resulterte at det var bekmørkt når vi ankom Villasimius. Siden sykkellyktene ikke fungerte lenger, regnet vi likevel med at gatelysene skulle vise oss vei tilbake. Der tok vi helt feil. Med gatelyktene fra landsbyen i ryggen syklet vi inn i det dypeste mørke. Vi unngikk utforkjørslene med et nødskrik, delvis hjulpet av forbipasserende biler som ga oss et hint om hvor veien gikk.

image010
Frodige Sardinia

Messanseilet var reparert, hydraulikksystemet likeså. Et nytt nødror var smidd og vi var klar til å dra videre.

Den 24 april forhaler vi til dieselkaia for dieselpåfylling, før vi setter kurs til vestkysten av Sardinia, nærmere bestemt øya San Pietro og byen Carloforte.

Men motvind og motsjø gjorde at vi ikke klarte distansen på en dag. Etter å ha krysset Gagliaribukten, rundet sydspissen av Sardinia, ble vi enige om å finne et sted å ankre opp for å unngå en ny nattseilas. Vi setter kursen inn i Malfatano-bukten. Det har allerede blitt mørkt, men finner likevel en fint sted i le og dropper ankeret. 12 timer og tilbakelagt distanse på 37 n.mil er ikke så mye å skryte av, men slik er også sjølivet iblant.

I løpet av natten snudde vinden og vi kunne heise seil til liten bris. Tidlig på ettermiddagen ankommer vi Carloforte. Det er flere grunner for nettopp å dra hit. De har en flott og ny marina, vi har blitt varmt anbefalt å dra innom, samt Carloforte er et glimrende utgangspunkt for videre seilas til Balearene.

Vi kom greit inn og kunne legge til langsetter brygga mellom en sveitser og en hollender som nærmeste nabo. Pussig det der med sveitsere. Vi treffer stadig på flere av dem enn nordmenn, med tanke på at dette er et folkeferd uten salt strandlinje.

Anbefalingen om å dra til Carloforte var flott. Dette var en av de koseligste stedene vi besøkte på hele turen. Pastellfargede hus, strandpromenade med palmer, masse utekafeer rundt trange gater og smug. Dessuten var det festival i byen denne helgen med boder som presenterte spesialiteter fra Sardinia, alt fra vin og fiskeprodukter til lokale danseband som underholdning utover kvelden Her sparte man verken på farger, flagg eller fyrverkeri.

Har du ikke vært på Sardinia tidligere, er denne øya, den nest største i middelhavet etter Sicilia, vel vært et besøk. Her har en rekke av tidligere besittere satt sine spor. På de øde slettene kan man gjennom det høye gresset skimte en bit av en romersk vei, restene av en hensmuldret mur og restene av en by. Ut i løse luften strekker en bro fra antikken restene av sine buer. Gamle gotiske borger ligger på høydene som gribbereir og framkaller med sammenraste borgtårn minner om Ugolins triste skjebne, festene. turneringene, snikmordene, om middelalderens vekselvise rå men også strålende liv.

Vi skulle gjerne blitt på Sardinia mye lenger, men vi er allerede langt etter timeplanen.

Med nyinnhentet informasjon om været de kommende dager forlater vi Carloforte. Kursen er 383 grader, retning Menorca. Været er strålende, med sol og temperatur på rundt 20 grader og en liten sydvestlig bris som gjør det vel verdt å heise alle seilene.

Spania står for tur. Det er allerede 29. april.

image012
Vakre Carloforte

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *