Reisebrev 8 – BALEARENE OG SPANIA

En sydøstlig bris er kommet opp og vi slører av sted med 7 – 8 knops fart. Den varer helt til neste morgen. Vinden stilner av og vi starter motoren. I utgangspunktet hadde vi beregnet to netter underveis, men allerede, sent på ettermiddagen, kan vi skimte Menorca i det fjerne. Likevel blir det mørkt før vi kommer inn under kysten, runder sydspissen av øya og ser oss ut en liten bukt som en brukbar ankringsplass for natten.

I det vi lar ankeret gå, svikter telleren som angir hvor mye kjetting vi har ute. Vi ligger svært nær land og skulle vi miste ankerfestet her, ville det bare ta noen minutter før vi ville ligge på grunn. Men vannet var krystallklart og med gummibåt og lommelykt klarte vi etter hvert å følge ankerkjettingen til ankeret. 15 meter kjetting ute var altfor lite. Vi starter opp igjen, går litt lenger ut i bukten og ankrer på nytt. Nå ser det ut til at vi ligger fint. Været er fint og sjøen rolig. Det er alltid deilig å kunne krype ordentlig til sengs og sove, selv om vi må opp en gang i blant for å sjekke at vi ligger der vi skal.

Allerede kl. 0800 neste morgen den 1. mai, heiser vi seil og legger kursen mot Mallorca. Midt på dagen forsvinner all vind og motoren måtte på igjen. Det var blikk stille på sjøen, men igjen kunne vi observere tusenvis av ”koboltlignende løv med plastseil” rundt oss på havet. Vi lurte fælt på hva dette var, inntil AM fant svaret i vår greske pilot bok. Det viste seg å være en manet under navnet ”by the wind sailor” eller velella velella som skal være det profesjonelle navnet. Merkelige var de i alle fall der de kom drivende, tusener på tusener.

Vi nærmer oss Mallorca og hører en motordur i det fjerne. Vi speider utover havet og ser en prikk i horisonten som vokser raskt. Det er et helikopter med kurs rett mot oss, bare få meter over havoverflaten. Nesten sikker på at det vil kappe av mastene, dukker vi, idet helikopteret brått legger over og feier forbi oss på få meters avstand. Her er det tydelig at ingen skal kunne komme uanmeldt.

Vi tar sikte mot en liten fiskerlandsby på østsiden av øya med navnet Ratjada. Det viser seg dessverre at havnen var helt bygget om. Der gjestebrygge hadde vært tidligere, var nå blitt til fergekai. Det var ingen plass å oppdrive så vi snur, går til en nærliggende bukt og ankrer opp i stedet. Det er stille og fint vær, så natten går uten noen problemer.

I stedet drar vi videre neste morgen mot Cala Llonga. Det er nå viktig å få fylt opp dieseltankene og i marina Cala Dòr finnes det muligheter. Det er smalt og trangt og med mye trafikk inn og ut av havna så vi er ganske tilfreds når vi klarer å legge til kaia, helt på egenhånd i ganske kraftig tidevannsstrøm. Klokken var kun 15.00 da vi lå der ferdig fortøyd, hopper i land og blir en smule lange i maska når vi oppdager skiltet med åpningstider. Dieselfylling fra kl. 10.00 til 13.00. Her har man åpningstider som slår selv det offentlige Norge. Ved dieselkaia får vi ikke ligge over natta og blir anvist plass litt lenger inn i havnen. Representant for marinaen tok imot meg med et avmålt smil og presenterte meg en regning på 81 euro. Lettere sjokkert sier jeg at jeg bare hadde tenkt å bli èn natt og ikke en uke. Han bare så på meg og fortsetter med at i tillegg til prisen vil det koste 10 euro ekstra for å benytte dusjen, vel og merke som depositum for nøkkelen dit. Det var tydelig at her hadde man neppe full tillit og dessuten passet dårlig inn i et ellers eksklusivt miljø.

En landtur senere på kvelden styrket nok dette inntrykket. Det var vanskelig å finne en eneste båt i havnen med verdi under 10 – 20 millioner. Så vi rigget oss til med minst to kreditkort, før vi entret et av stedets spisesteder. Disse lå tett i tett langs strandpromenaden, men både mat og sluttregning viste seg slettes ikke være uspiselig.

Vi tar det med ro neste morgen, benytter anledningen til å dusje både lenge og vel, før vi krever våre 10 euro tilbake. Pumpebetjeningen har helt klart fleksitid så det både varte og rakk før vi fikk fylt opp tankene. I mellomtiden får vi også vasket og spylt båten for salt og Sahara støv. Vi fylte ca 360 liter på tankene og håpet det ville holde fram til Gibraltar.

Ca 1 euro (Kr. 8,35) pr liter er en pris vi har betalt de siste gangene, både på det Italienske fastlandet, så vel som på Sicilia og Sardinia.

image002
Glimt fra Cala Dòr

Det er blitt 3. mai og klokken nesten 14.00, før vi kom oss av sted. Det blåser rundt 8 m/sek, nordøstlig, en frisk bris som passer godt til vår vestlige kurs.

Ibiza er målet denne gang, ca 80 nautiske mil borte. Vi regner med en tur på 15-20 timer, vind og sjø tatt i betraktning. Vinden stilnet betydelig av utpå kvelden. Vi starter motoren både for å holde farten oppe og samtidig få ladet opp batteriene.

Natten er fin. Temperaturen forteller at det har blitt vår. Himmelen klar, med stjerne og måneskinn. I slike netter er det ingen sak å være våken.

Ibiza har flere fine ankerplasser og havner. Men vi bestemmer oss til å gå til Ibiza by siden vi også trenger å kjøpe flere papirkart. Det finnes to marinaer å velge på, men marina Botafoch synes være den best utstyrte, nyeste og greiest å manøvrere i. Vi kaller Botafoch opp på kanal 9 og melder vår ankomst. Velkomstkomiteen var større enn vi regnet med, da to karer fra Guarda Sivil også hadde møtt opp. De var imidlertid svært hyggelige og ville bare sjekke båtpapirer, pass og etter spørsmål om hvor vi kom fra og tenkt oss hen, forvant de av sted uten nærmere kontroll ombord.

Egentlig hadde vi tenkt å bli kun en natt, men etter å ha vært på land, spist en helt fantastisk god middag, sovet lenge og vel, følte vi oss slett ikke lystne til å dra.

Fra marinaen går det en liten ferje inn til sentrum med fortøyningsplass rett nedenfor ”inngangen” til gamlebyen. De gamle bydelene er som oftest de mest koselige og i trange gater og smug florerer det av småbutikker, kafeer og restauranter. Få ting smaker bedre enn en utepils på en fortausrestaurant, når vårsola varmer som best.


image004

Ibiza by med festningen som et ruvende landemerke

Fra der vi sitter kan vi se den brede steintrappa som fører inn i den gamle borgen som er et ruvende innslag i Ibiza. Men trapper, borger, tårn og stein har vi sett så mye av allerede, så vi forholder oss helt rolig og blir sittende ved vårt lille runde bord, mens vi betrakter mennesker omkring oss. Det summer i ulike tungemål og vi nikker gjenkjennende til språk fra land vi enten har besøkt eller planlegger å gjøre. Ryktet forteller at Ibiza spesielt er regnet som ungdommens ”hold i gang by” nr.1. Men på denne tiden av døgnet er det nok andre aldersgrupper som utgjør majoriteten. Det er vel mulig at den unge generasjonen ikke har stått opp riktig enda. Vel tilbake om bord får vi uventet besøk av en nordmann. De hadde observert oss idet vi ankom marinaen og ville gjerne ha en prat. Praten varer til langt på natt. Det er alltid interessant å utveksle erfaringer og lytte til gode råd. Jan-Åge har seilt en del og hadde seilt båten til Ibiza sammen med noen venner. Dagen etter skulle kona, Pernille fra Danmark, komme om bord. Hun hadde ikke seilt noe tidligere og var i utgangspunktet svært skeptisk

Vi foreslår derfor at de tar første turen til Formentera, kun noen timers seilas unna og da velge en stille og solrik dag . En myk start vil være viktig for å bli trygg om bord i båten og at en seilbåt av naturlige årsaker ofte ligger litt på ”skakke”.

Vi skal jo samme veien og kunne gjerne ta følge et stykke. Den fine dagen opprant slett ikke neste dag og heller ikke dagen etterpå. Surt, kaldt og mye vind. Ikledd regnutstyr og paraplyer tar vi heller en vandretur inn til sentrum og ender likevel inne i borgen. Det viste seg at her var det en riktig hyggelig og bebodd bydel. Små butikker, leiligheter og restauranter holdt til bak murene. Etter hvert sprakk skydekket opp og snart myldret det av mennesker rundt oss. De mange og små utestedene ble snart fylt opp og vi tok del med dem.

Vel tilbake i marinaen blir vi invitert over til Pernille og Jan-Åge. Etter å ha gått gjennom værvarslet for kommende dager, blir vi enige om å komme oss av sted neste morgen.

Det er blitt 8. mai og vi sier adjø til våre nye bekjente som fremdeles ikke er helt klar til å dra, likevel.

Vi når fram til Torrevieja som ligger rett sør for Alicante, tidlig neste ettermiddag.

Selv om vi på forhånd har kontaktet marinaen er det ingen å se, idet vi runder moloen på vei inn i havna. En titt på klokka viser at siesta holdes hellig. Her er det bare å ta det med ro, før eller siden dukker vel noen opp. Men det tar sin tid og idet vi skulle ta oss til rette selv, kommer det endelig en kar og vinker oss inn.

image006
Statuene på torget i Torrevieja ved strandpromenaden

Vil tror at svært mange lesere kjenner godt til denne byen. Selv har jeg vært her to ganger tidligere på ferie og AM har en gammel bekjent fra Lundquist trafikkskole i Larvik boende her store deler av året. Etter en rask telefon til Åse Lundquist, blir vi omgående bedt hjem til henne. Et flott sted med fliser, svømmebaseng, terrasser og blomster overalt. Vi hilser samtidig på svært hyggelige Karin og Bjørn som er på besøk.

Sammen drar vi alle ut på en bedre middag og havner på strandpromenaden i sentrum, hvor det kryr av spisesteder og får gjenbesøk av dem neste dag hvor vi spiser lunsj sammen i havnas yacht club restaurant.

Åse står på reisefot og skal hjem til Norge og vi sier bare pent adjø, ber henne hilse til kjente i Larvik og si vi også ser fram til å ankomme distriktet, om enn noe senere på sensommeren.

Selve byen har i løpet av få år est ut til det nesten ugjenkjennelige. Trodde jeg kunne ta meg fram i sentrum, men her var det blitt så mange forandringer at jeg gikk meg vill opp til flere ganger. Omsider passerer vi en restaurant som så svært spesiell ut. Hundrevis av spekeskinker fungerte som takdekorasjon. Etter å ha konsultert kelneren, som gir oss menyen i verbal form, skjønner vi at dette ikke er et spesielt rimelig sted. Men har vi sagt A, så får vi vel si B, og ender opp med havets delikatesse til forrett og etter varm anbefaling og geitekilling til hovedrett.

image008
På besøk hos Åse Lundquist

Regningen ble som vi fryktet, kanskje til og med noe høyere. Men grenser skal jo sprenges, så vi fikk trøste oss med at Bagatelle i Oslo sannsynligvis ville vært like dyr. Det mest underholdende vi traff der var en danske som hadde stedet som stamrestaurant. Han viste meg rundt overalt, fra de mest intime kroker, til andre spisesaler, oppholdsrom, barer og til og med kjøkkenet. En merkelig kar på et merkelig sted. Men har du velfylt lommebok, er i Torrevieija, så kan et besøk på restaurant Miramar være noe utenom det vanlige.

Etter å ha tilbrakt enda en dag i denne byen, har vi fått gjort de nødvendige innkjøp av vått og tørt for videre ferd.

Vi skal i gang med den mest kjedelige etappen, sørover mot Gibraltar. Dette er jo en strekning som mange har opplevd som turist og hvor det finnes kolonier av ”fastboende” nordmenn og folk av annen skandinavisk avstamming. Kysten er ikke noe spesiell. Det finnes ingen øyer, holmer eller ankringsplasser. Det blir bare båttur fra marina til marina. Fordelen er at de til gjengjeld ligger såpass tett at vi nøyer oss med dagsseilaser. Cartagena var for øvrig en av de få byene vi gjerne ville ha sett mer av, men vi har fått det litt travelt etter hvert og drar av sted allerede neste morgen. Vi blir da påminnet om at Irakkrigen nå er over, for ute i bukta lå et digert amerikansk hangarskip til ankers. Vi gikk litt tett innpå dem, hvilket resulterte i at vi ganske snart ble praiet av et hurtigående fartøy som klart ga uttrykk for at her vare det bare å pelle seg unna. Etterpå hørte vi at det skulle være over 1500 mann om bord.

I Garucha var det svært liten plass, men fikk til slutt ligge utenpå et forskningsfartøy om natten. Dagen etter ankommer vi Aguadulce, som ligger et liten bit syd for Almeria, 16.mai utpå kvelden. Her er det innsjekkingsbrygge og for første gang kommer det protester på vår båts offisielle lengde. Mye lenger, sier marinakontorets myndige dame og beordrer sin havneanviser ut for nøyaktig oppmåling. Etter å ha fått trukket ifra halve baugspydet og hele gummibåtens bredde, der den henger i davidene akterut, kommer vi omsider til enighet som nesten stemmer med de offisielle tall. Det er blitt helt mørkt før vi siger inn til anvist plass noe lenger inn i havnebasenget.

17 mai er en nydelig dag, endelig er sommeren kommet på ordentlig. Vi rusler en tur langs bryggene, om ikke annet for å se om det ligger flere nordmenn i havna. Vi fant to båter, Fanten og Queen Anne. Om bord i Queen Anne var det folk og etter å ha ”gratulert med dagen”, ble vi omgående invitert om bord til en formiddags pils av en kar med utpreget vestlandsdialekt, lydende navnet Birger Erstad, vanligvis bosatt på Sotra. Vi blir enige om å feire kvelden sammen og han skulle samtidig få med Robert og Solfrid Hagen fra s/y Fanten..

For øvrig en nydelig to mastret treskute på ca 40 fot.

Solfrid og Robert har bodd om bord i mange år og bruker Agvadulce som fast vinterhavn. Bil hadde de også anskaffet seg for å kunne reise litt rundt og også se andre og mer landlige omgivelser. Til en viss grad tok de på seg skylden for at også Birger var blitt liggende her.

AM og jeg brukte mange timer for å prøve overbevise ham at lykken ved seiling lå helt andre steder i middelhavet enn her på spanskekysten. Vi utstyrte han med kart og veiledning for videre ferd og håper for hans skyld at han nå har kommet seg videre.

image012
Om bord i Fanten hos Solfrid og Robert

Både visitter, gjenvisitter og nye visitter til hverandre, tar jo sin tid og etter en hyggelig sightseeing i bil, kombinert med innkjøp sammen med Solfrid og Robert er vi klar for å dra videre. Vi må gjøre et sprang og legger derfor inn en nattseilas og peiler oss inn på en av de største marinaene langs hele kysten, Benalmedena. Årsaken til dette er at vi kanskje vil ha muligheten for å få båtplass for litt lenger tid, i og med at vi har tenkt oss en tur hjem til Norge. Ganske riktig, selv i Benalmedena måtte vi argumentere sterkt for å få ligge nødvendige antall dager. Stedet er i seg selv ganske bemerkelsesverdig og bebyggelsen ganske spesiell. Kunstig anlagte halvøyer bebygd med leiligheter og hus i skjønn forening med butikker, restauranter og små torv,. fint utsmykket med skulpturer, etc.

Her fikk vi for andre gang besøk av Guarda Sivil. Nok en gang var det fredsflagget vårt i masta som tiltrakk oppmerksomhet. Noe større oppstuss ble det ikke likevel, når de fant kun to enkle, fredselskende aldrene personer ombord.

Herfra er det kun 10-15 km til flyplassen i Malaga. Vi drar hjem til slektsstevne som skal avholdes i distriktet rundt Tvedestrand. Dessuten passer det utmerket med en pause i seilingen.

Vel tilbake, tar det ikke lange tiden før vår venn på marinakontoret, sterkt oppfordrer oss til å dra videre. Men før det, rekker vi innom stedets maritime shoppingssenter og får faktisk tak i etterlengtede sikringer til ankervinsjen. Det vi har manglet helt siden vi var på Paxos i Hellas.

Det har allerede blitt en uke ut i juni, når siste strekning av middelhavet tilbakelegges. Gibraltar er bare en dags seilas unna. På vei inn til Queensway Marina, får vi beskjed om at først må vi klareres inn av toll og immigrasjonsmyndigheter. De holder til helt innerst i bukta, rett ved flyplassen og klokka er allerede passert åtte på kvelden.

I det vi skal legge til ved tollkaia og slenge trossene til en hjelpsom betjent, snur han plutselig og forsvinner inn på kontoret. Pussig oppførsel sa vi etter å fått surret oss fast ved egen hjelp.

Jeg finner fram papirene våre og hopper i land, det er ikke lenge til Queensway vil stenge for kvelden. Bak skranken sitter en toller rød i ansiktet og med hender som skjelver. En så rasende person er det lenge siden jeg har sett, i det i det han utbryter at vår ankomst var en fornærmelse mot Gibraltar og England. Fremdeles så jeg muligens like dum ut i ansiktet, så han forsetter med at, det flagget, fredsflagget måtte fjernes øyeblikkelig. Siden jeg har en bestemt følelse av at det ikke er særlig lurt å komme med motargumenter akkurat da, nikker medsigende, forstår hans personlige frustrasjon, og mumler at det kanskje ikke er så dumt med fred i verden uansett.

Men vi fikk omsider de nødvendige stempler og papirer og greide faktisk om bare så vidt, å komme oss på plass i Queensway Marina, før havnesjefen låste døra for kvelden.

Men vi hadde nådd en milepell. Middelhavet var krysset, Atlanterhavet sto for tur.

image014
På plass i Queensway marina, Gibraltar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *