Reisebrev 9 – Gibraltar – Algarve – Portugal – Nordspania

Gibraltar er et pussig sted. På noen få kvadratkilometer har man skapt en engelsk koloni, mer engelsk enn England. Her vaier britiske flagg i tusentall over alt.; fra man går ut av Queensway Marina og følger handlegaten de to kilometerne inn til sentrum. Likevel er turistnæringen den viktigste inntektskilden i dag. En tur på tur i apefjellet, (The Rock), eventuelt i botanisk hage, er i grunnen alt man har å by på. Ingen ting er i Gibraltar er egentlig rimelig, selv om stedet er tax-free sone. Vel, bortsett fra diesel da, som vi fylte opp nesten til ripa. Med store tanker er det mye å spare, når prisen er kun en tredjepart av hva vi normalt ellers betaler. Det er fremdeles litt betent mellom briter og spanjoler, som ser på britenes koloni som en fornærmelse. I så fall har vel spanjolene sine egne svin på skogen, ved å inneha Ceuta, rett over stredet, som en spansk enklave i Marokko. Har tidligere blitt anbefalt på det varmeste å gå til marinaen i Ceuta i stedet for Gibraltar og vil absolutt velge det ved neste korsvei.

image001
Fra gågata i Gibraltar

Men vi må bare se å komme oss videre hjemover og den 11. juni, er vi igjen på vei. Vi tok sikte på Barbate, kun en dagstur unna. Været var fint, som det hadde vært hver dag i det siste. Det var nok også årsaken til at vi ikke sjekket været godt nok. På veien skulle vi blant annet forbi Tarifa, som er et kjent sted for vind-surfing. Det var her det også plutselig blåste kraftig opp. Hovedseilet vårt tålte naturligvis ikke det og revnet nok en gang i en av sømmene. Forsøkte å berge seilet ved å gå opp mot vinden, men det ble nesten som å leke u-båt. Sjøen slo kraftig inn over baugen og mot de store vinduene i salongen. Tanken på å få slått inn et av disse, forekom ikke videre lystig, så vi dreide av og lot seil være seil. Det hadde dessuten i mellomtiden revnet i tre deler, hvorav den ene delen hadde tvunnet seg rundt hovedmasten. Å få seilet ned på nåværende tidspunkt, ville sannsynligvis ikke la seg gjøre, i alle fall ikke uten å utsette oss for stor risiko.

Uansett ville vi ankomme Barbate i løpet av kort tid. Men vinden økte bare på og etter hvert blåste det mellom 20 – 25 m/sek, dvs. liten storm. Utenfor Barbate var det lagt ut et digert tunafisk-nett og det virket svært problematisk å finne veien inn i havnen. Men nå måtte vi få inn storseilet. Selv om det blåste like hardt, var sjøen roligere her grunnet ly av land. AM dreide båten opp mot vinden igjen, men den seilfliken som hadde tvinnet seg rundt masten, ville ikke løsne. En avgjørelse måtte tas. Mot bedre vitende og med en ganske forbannet AM bak rattet, entrer jeg masten, klarer faktisk å få løsnet fliken og lårt seilet. Det gikk heldigvis bra. Likevel da vi kom så nær at vi kunne se inngangen til marinaen, så det helt håpløst ut. Vind og sjø sto rett inn innløpet. I henhold til pilotboken var det bare 4 meters dybde i inngangen og gikk vi på grunn her ville vi bli slengt veggimellom. Det ser ikke ut til å være annen løsning enn å snu og fortsette natten gjennom til Cadiz, selv om tanken var svært lite lystbetont.

Etter en stund oppfatter vi at noen forsøker å kalle oss opp på VHF. Det viste seg å være en tysker fra en seilbåt som hadde ankommet tidligere på dagen og kunne opplyse oss om at innfarten til marinaen hadde blitt mudret opp siste år, slik at vi burde klare å komme oss i havn. Dessuten skulle de være en gjeng klar til å hjelpe oss.

Etter kort å ha drøftet saken, blir vi enige om å forsøke. Vi snur på nytt og denne gang så det bedre ut også ved at vinden hadde dreiet noe og samtidig løyet lite grann. Kl. 22.00 var vi vel fortøyd med god hjelp fra gjengen som hadde møtt opp. Det var utrolig deilig. Etter denne episoden har jeg skiftet mening om tyskere. Maken til hjelpsomhet har vi ikke opplevd tidligere. De hadde faktisk sittet å spist middag helt inne i byen, 2 km unna og ganske tilfeldig sett oss komme inn, snu og dra utover igjen. Kona hadde da sagt til mannen sin at du må dra om bord og kalle dem opp. De kan ikke gå ut igjen i dette været.

Etter uværet hadde vi mer enn nok å henge fingrene i. Både hovedseil og mesan måtte ned for reparasjon. Dessverre fantes ingen seilmaker i området og heller ingen som kunne supplere oss elektroniske sjøkart. Gass var det også tomt for. Vi bruker gass til matlaging og varmt vann. Man skulle tro at EU, med alle sine direktiver, hadde et standard system for gass, men den gang ei. Gassleverandøren ville verken bytte inn flasker eller selge oss ny. Ikke var det mulig å få fylt opp våre egne flasker heller.

Etter et par dager løyet vinden slik at vi kunne komme oss videre. Med motor, stay og genoa rakk vi fram til Real Club marina i Santa Maria. Byen ligger ved innløpet av elven Rio Guadalquivir. Her var det trangt om plassen, men etter noe om og men, fikk vi da vrikket oss på plass ved en av flytebryggene ute i elva. På marinakontoret fikk vi imidlertid all den hjelpen vi trengte, både kontakt med seilmaker som lovet å hente seilene samme ettermiddag, så vel som adressen til forhandler av elektroniske sjøkart. Gass var det litt verre med. Vi måtte selv dra inn til hovedkontoret til gasskompaniet, tegne kontrakt, betale, for deretter å få gassflaske brakt om bord av egen gasskontrolør, som i sin tur skulle påse at vårt gassystem fungerte i henhold til spanske forskrifter og igjen undertegne avtale om overlevering av gassflasken på egen risiko.

image004
Her ser man tydelig tidevannsforskjellen. Fra Santa Maria

Grunnet stor trafikk i elva, samt tidevannsstrømmer, var det urolig og lite bekvemt å ligge der vi lå. Siden også seilmakeren holdt til i Puerto Sherry, en marina på andre siden av byen, ble vi raskt enige om å dra dit. Det gikk til slutt ganske greit, bortsett fra at vi holdt på å gå på grunn ved innløpet til marinaen. Her hadde man lagt ut noen bøyer, røde, rosa og hvite uten at jeg helt skjønte systemet. En båt fra marinakontoret kommer ut til oss etter hvert og loser oss inn. Vi skulle naturligvis ha gått på utsiden av samtlige bøyer som alle markerte undervannsskjær.

Vi drar bort til seilmakeren for å høre hvordan framdriften var og fikk til vår overraskelse vite at de allerede var ferdig reparert, helt i henhold til avtalen. Prisen på 180 euro var kanskje i drøyeste laget syntes vi, men på den andre side måtte de jo legge annet til siden for å gi oss rask hjelp.

På grunn av sterk vind, ble vi ytterligere liggende fire dager og benyttet anledningen til å konstruere og montere opp lazy jack både i hoved og mesanmast, noe vi hadde savnet lenge.

En lazy jack er et system av små trinser og tauverk som fungerer som et slags ”nett” med den hensikt å samle seilet på bommen når de tas inn. Mye tid å spare, samt jobben med å legge seilet på bommen, samtidig som det må surres fast. Spesielt i mye vind, kan det være litt av et basketak når man er alene om jobben.

Først 22 juni kommer vi oss av sted med kurs for Vilamoura, ca 100 n.m. borte. Det er en grå dag og vindstille. Det er litt pussig at det ofte er enten for mye vind, eller så er det vindstille.

Utover dagen kommer det imidlertid en liten bris som holder seg utover kvelden og natta. Tar en rutinekontroll i motorrommet tidlig neste morgen og oppdager at 3 av 5 skruer i flensen, som holder gir og propellaksling sammen, var borte. Det viste seg at de rett og slett var klippet av. Det var bare restene av boltene som satt igjen.

Det var heldigvis ikke langt igjen til Vilamoura og allerede kl. 0900 var vi vel fortøyd ved resepsjonskai. Vårt første møte med Portugal og Algarvekysten ble ikke helt som vi hadde tenkt oss. Etter å ha fått anvist plass inne i havnen forsøkte jeg å få tak i en mekaniker. For første gang på turen vår opplevde vi å bli fullstendig avvist. Ingen ville hjelpe oss, i alle fall ikke den første uka. Selv personalet på marina kontoret syntes dette var noe flaut og hjalp oss med å kontakte neste marina, Portimao, ca 20 n.mil lenger vest. Der kunne de både hjelpe oss med plass så vel som med mekaniker og avtalte å dra dit neste morgen. Dessuten var kostnadene ved overnatting urimelig høy i Vilamoura, over 60 euro måtte vi ut med. Ganske merkelig at denne marinaen er så vidt populær. Selv om den lå midt i byen, med foretninger og restauranter over alt, syntes vi at verken pris eller service stod i forhold til hverandre.

Neste morgen oppsto med frisk vestavind. Det gjorde at vi måtte krysse hele veien. Motor ville vi bare benytte ved avgang og ankomst, i redsel for at de to siste boltene i gearboks flensen også skulle ryke. I stedet for beregnet 4-5 timer på turen, ble det langt på kveld og allerede ganske mørkt, før vi kom oss innefor moloen i Portimao og la oss til ved hva vi trodde var ventekai. Godt fortøyd med både for og akterspring gjorde vi oss klar for kvelden. Vi hadde akkurat åpnet en flaske god rødvin og ertesuppa var nesten klar, da en uniformert kar dukket opp på brygga og henvendte seg til oss på portugisisk. En hel ordflom kom det uten at vi skjønte bæret av hva han ville. Jeg sier bare, sorry, no comprendo og fyren forsvant av gårde. Kveldsfreden var reddet, trodde vi, men etter en halv times tid kom en ny kar, også i uniform med enda flere striper. På stotrende engelsk forklarte han at vi ikke kunne ligge her og pekte ut i selve bukta. Forsøkte å forklare ham at vi hadde motorproblemer og at vi burde kunne ligge til det lysnet neste morgen. Det var helt umulig, men etter mye om og men, fikk vi lov til å fortøye på brygga på innsiden av hovedmoloen. Han hjalp oss faktisk med fortøyningene. Neste dag fant vi ut at den første brygga vi hadde gått til, var en såkalt VIP brygge. Vi var vel ikke ”VIPPE” nok så lenge vi ikke hadde cabin cruiser i tre etasjer og fly-bridge.

Etter å ha sjekket inn både i marina kontor og hos havnemyndigheter samt fått kontakt med mekaniker, tok vi en liten tur rundt i området. Her var det skjedd store forandringer på kort tid. Hele marinaen og området rundt var fullstendig endret i løpet av 2-3 år. Et helt nytt basseng var tatt i bruk og bygget ut og kunne ta i mot båter inntil 30 meters lengde. Samtlige båtplasser var utstyrt med egne fingerbrygger som gjorde det både enkelt og praktisk både å legge til, fortøye og gå i land. Prisen på 20 euro pr natt var det heller ikke ingen ting å utsette på. Rundt marinaområdet var det kommet opp hundrevis av nye leiligheter, hovedsakelig som ferieboliger. Et stort kompleks av butikker, kiosker og restauranter var bygget på sørsiden og med storartet utsikt utover havet. Vestover strakte seg kilometervis med strender og ovenfor raget borgen Forte de Sta Catarina som en slags inngang til selve landsbyen.

Men vi har avtale med mekanikeren vår som dukker opp helt presis kl. 0930. Reparasjonen av tidligere omtalte flens, ble ikke helt enkelt og det endte med at bakre del av girkassa måtte avmonteres og fraktes til verksted. I mellomtiden hygget vi oss sammen med ferierende kjentfolk fra Norge, samt vasking, vedlikehold og skifting av motorolje. For første gang siden Kypros fikk vi kontakt med Roy Davies som hadde overlevd turen sammen med tyske Gerhard. Riktig nok hadde han ikke blitt med til Tailand, men etter hvert hoppet av og reist hjem fra Aden i Jemen. Bli med oss en stund da, sier jeg og fikk umiddelbart positivt svar. Han og en kamerat, Mark, ble gjerne med en ukes tid og kunne komme allerede førstkommende helg.

1.Juli var både Roy, Mark og reparert gir-flens på plass om bord og neste formiddag er vi igjen på farten. Fremdeles er vi på vei vestover. Vi har tatt sikte på ankre opp i Sagres som er et av de få ankringsstedene før vi kan runde Cabo Sao Vicente og sette kursen nordover. Vel oppankret i Sagres, tar gutta gummibåten og ror i land. Bikinikledde damer var allerede observert på stranden og residerte sannsynligvis på strandhotellet rett ved siden av. Først godt ut på morgensiden kom de tuslende om bord igjen etter hyggelig selskap med noen engelske jenter.

Tidlig neste morgen runder vi Sao Vicente. Det er vindstille og sol og kan endelig sette kursen mot nord. Bedre med vindstille enn å skulle krysse seg framover i nordavind, som er den normale vindretningen på denne årstiden. Vestkysten av Portugal er ikke spesielt gjestmild og det er langt mellom havner vi kan gå til. Dessuten er hele kysten ”minelagt” med fiskegarn. Har ikke tall på alle historier om båter med tau og fiskegarn i propellen. På dagen er det greit, da kan vi manøvrere unna det meste ved å holde skarp utkikk. Men på natta er det verre og nattseilas er nødvendig for å kunne nå første havn, Sines.

Så når kvelden kommer setter vi like godt kursen ut fra kysten, nesten ut i hovedskipsleia. Det fine ved å være flere om bord, er at alle kan få noen timers godt tiltrengt søvn i løpet av natta.

Allerede 0700 lokaltid neste morgen ankommer vi Sines. Dette er en forholdsvis liten marina men vi får faktisk plass, takket være vårt tidlige anløp og at noen båter allerede hadde forlatt havnen på morgenkvisten.

Byen ligger på en måte hugget inn i fjellet med trange gater og smug. På kvelden finner vi en liten familiedreven restaurant med kun 4 bord, men som har Bacalao på menyen. Dette hadde vi ønsket oss lenge. AM og jeg ble litt lange i ansiktet når vi fikk tallerkene satt fram for oss. 2 store biter med klippfisk, kokt kål og kokte poteter. Ikke helt hva vi hadde forventet.

Neste morgen tilbyr Roy og Mark seg til å overta matlagingen om bord samt supplere råvarer til neste tur. Våre standard middager var nok ikke eksotiske nok. Dessuten var Mark vegitarianer som nok ønsket seg et noe mer fantasirikt menyvalg enn det AM og jeg kunne varte opp med.

image008
Roy og Mark med fast jobb i byssa

5. juli legger vi i vei igjen. Noe mer nordavind denne gangen. Sakte krysser vi nordover. Vinden øker noe etter hvert til 10 – 12 m/sek. Storseilet tåler ikke denne vinden heller og revner i en ny søm. Heldigvis ganske langt nede, slik at etter å ha revet seilet, kunne vi fremdeles ha nytte av det. Mark og Roy holdt seg stort sett i byssa og snart kunne vi kjenne lukten av stekt hvitløk og ikke lenger etterpå kunne de diske opp med stekte kongereker med urtesmør, hvitløk og potetstappe. Dette smakte godt.

Nok en gang måtte vi ta natta til hjelp for å nå fram til Cascais. Men grytidlig neste morgen kunne vi fortøye i resepsjonskaia. Til og med en times søvn kunne vi unne oss før kontoret åpnet og vi fikk tildelt plass. Deretter fulgte vanlig prosedyre, ankerdram, spyling av båt og oppvask før to utålmodige gutter fikk slippe av gårde. AM og jeg fikk bli om bord, rigge ned hovedseil og vente på seilmaker. Cascais er en ny og svært populær marina, bare noen kilometer vest for Lisboa. Roy og Mark dro av gårde dit og etter en tid kom en kar og hentet seilet og skulle ringe oss pris på reparasjonskostnaden. Første tilbud var 450 euro. Glem det, sa jeg, da er det bare å returnere seilet omgående. Han ville gjerne snakke med en ”annen” reparatør, som han uttrykte det og etter en times tid kom han med et nytt tilbud på 200 euro.

Godtok dette under tvil, men da måtte han levere seilet tilbake samme kveld. Vi fikk nok heretter forsøke å reparere mest mulig selv der dette var mulig. AM og jeg tar oss en tur rundt på marinaen. Igjen var vi ute etter elektroniske kart. Vi har kart som dekker strekningen opp til Nord-Spania, men ikke Biscaya, Frankrike, Den Engelske Kanal etc. Det viste seg å bli svært vanskelig. Med en hel ukes leveringstid kunne vi bare glemme det. Noen undrer seg vel over hvorfor vi ikke likegodt hadde kjøpt alle sammen tidligere. Kartene er svært kostbare. Et superwide + kart koster mellom 4 – 5000 kroner. 10-12 stk av disse utgjør derfor svært mye penger på en gang. Det var derfor greit å få fordelt disse kostnadene over noen måneder. I tillegg trengte vi også greie manuelle sjøkart for hele strekningen. Elektroniske kart er svært praktisk og greit til daglig navigasjon, men vi sluntret aldri unna med å sette posisjoner, kurser og logg i sjøkartene, faktisk stort sett hver time.

Mens vi står der i marinabutikken er det en kar bak oss som sier at om dere vil, kan jeg supplere med en hel del sjøkart. Dette var en engelskmann som var på vei sørover fra England. Han skulle likevel ikke hjemover på flere år og hadde kart hele veien nordover samt engelske kanal og sørlige del av Holland. Ikke bare fikk vi sjøkart men også Pilotbøker som dekket Biscaya, Frankrike og Nederland. Her sparte vi mange tusen kroner. Vi utvekslet adresser og lovet å returnere kart og bøker når vi var vel framme i Norge. Igjen blir man ganske stum, for ikke å si positivt overrasket over hvordan seilfolket hjelper hverandre.

Ut på kvelden får vi seilet tilbake, reparert. Dagene har gått svært fort og Roy og Mark må snart reise hjem. Vi blir derfor enige om å gå videre til Nazare dagen etter og heller. AM og jeg får heller droppe å besøke Lisboa denne gang.

Som sagt, så gjort. Vi forlater Cascais neste dag men vi har ikke før rundet Cabo Raso før det begynner å blåse kraftig nordavind. Med tanke på både seil og disponibel tid, blir vi snart enige om å snu og gå tilbake til Cascais. Vi går ikke inn i marinaen denne gang, men legger oss til ankers utenfor den lokale fiskehavna.

I stedet avholder vi en hyggelig avskjedsmiddag om bord og tidlig neste morgen lårer vi gummibåten, drar i land og vinker farvel til Roy og Mark. De så begge ut til å være vel forsynt med seiling.

Heller ikke denne dagen kom vi oss av sted, da det på nytt begynte å blåse kraftig opp. I stedet ble det å gå ankervakt da flere båter rundt oss begynte å drive av. Men vårt ankerfeste holdt og ut på kvelden løyet vinden heldigvis av igjen.

Tidlig om morgen den 10. juli dro vi av gårde. Ville gjerne komme oss rundt Cabo Raso, før det begynte å blåse opp igjen. Likevel var det både vind og mye svell før vi kom oss rundt og fikk satt kursen i nordlig retning. Dvs rett nord kunne vi ikke gå, til det var nordavinden for sterk, så det ble å krysse så høyt opp mot vinden som mulig også med hjelp av motoren. Det gikk svært seint og diesel begynte å bli en mangelvare. Å rekke fram til Nazare, kunne vi bare glemme. Omtrent midtveis mellom Cascais og Nazare ligger en fiskerlandsby med navnet Peniche. Der skal det også være en dieselpumpe. Vi fikk bruke resten av kvelden og natta til å krysse oss inn uten motor. Det siste både for å spare diesel og for ikke å snakke om å unngå eventuelle garn i propellen. Ganske riktig, ved innløpet subbet vi over bøyer og garn, men heldigvis uten å henge oss fast. Det var fremdeles mørkt da vi nærmet oss innløpet. Det var en underlig havn å komme inn i. Det var som å se en fødende guppi. Det bare spydde ut fiskebåter i alle størrelser, selv om ingen hadde direkte kurs mot oss. Ikke så rart siden vi lå inntullet i fiskeblåser og garn. Men vi kom oss da inn, men etter et par runder inne i havnebasenget, må vi bare gi opp å finne noen plass der og la oss til ankers på utsiden, i le av havnemoloen. Det var en nytelse å få et par timers søvn før det lysnet. Den enkleste måten å finne dieselpumpa på var å ta gummibåten og dra på jakt. Fant den da til slutt, innerst i havna. Største problemet besto i å få manøvrert seg dit og om det var dypt nok.

Heldigvis var det snart høyvann og vi klarte faktisk å komme oss såpass langt inn at dieselslangen rakk fram. Men vi fikk ikke fylt opp på langt nær det vi ville. For det første tok man verken kreditkort eller visa, ei heller fantes det noen minibank på stedet. Vi skramlet sammen de få euroene vi hadde og fikk i alle fall med oss 80 liter diesel. Det burde være nok til å rekke fram til Nazare.

På veien ut måtte vi forbi Cap Carvoeira og maken til dønning hadde vi knapt hatt. Vi slingret så fælt at motoren dro bare luft. Dermed fikk vi motorstopp hele fire ganger før vi kom oss unna det verste. Det ville ikke vært særlig stas å grunnstøte i brenningene på dette stedet.

Nok en gang får vi en påminnelse om at slike snarveier kan være farlige. Anbefalt avstand for å runde disse ”kappene” er 1-2 n.mil, nettopp på grunn av svell.

Været er overskyet og disig og ikke lenge etter ser vi ikke engang konturene av kysten. Vi holder nitid utkikk etter garn og bøyer og må stadig legge om kursen for å unngå disse.

Sent på ettermiddagen stevner vi inn mot Nazare. Her er det en labyrint av moloer før vi kan runde inn til indre havn og marina. Det virker ganske fullt og blir liggende stille en stund for å vurdere situasjonen. Så ser vi plutselig en vinkende hånd og blir geleidet inn, ja helt innerst i marinaen. Her skal jeg si det var trangt. Etter hvert får vi da vrikket oss på plass men undrer allerede nå på hvordan vi i all verden skal komme oss ut igjen.

image010
Nazare, trangt men godt beskyttet

Så var det på’an igjen med spyling, vask og reparasjon av seil. Nazare har både hyggelig betjening og er en hyggelig by. Havnesjefen fikk vi besøk av neste morgen og hadde en klage å formidle. En av nattevaktene hadde nemmelig kollidert med baugspydet vårt og fått en kul i hodet. Men å trekke oss lenger ut fra brygga, ville i sin tur hindre bakenforliggende båt å komme seg ut. Løsningen ble å surre et håndkle eller to rundt baugspydet for i hvert fall avdempe eventuelt nye kollisjoner. Havnesjefen skulle i tillegg oppmuntre nattevaktene til å holde seg såpass våkne at de unngikk å bli slått ned av en seilbåt. Ellers, ved krisesituasjoner, stilte han seg til disposisjon 24 timer i døgnet. Han poengterte imidlertid at en krisesituasjon ikke innbefattet mangel på brennevin eller sex-partner. Gjennom slike utsagn kunne han naturligvis ikke være av portugisisk avstamming., som han selv uttrykte det, men irsk.

Nazare er et turiststed og har strandlinje langs hele byen. Byen ligger i grei gå-avstand fra marinaen og på vei inn til sentrum passerte vi hundrevis av ”strandtelt”. Disse står mer eller mindre permanent og benyttes til alt fra å skifte tøy i, en skjermet høneblund eller vindskjerm. Disse ble leid ut på samme basis som solsenger man ellers ser over alt i sydlige strøk.. Vi var på utkikk etter en restaurant med sjømat som spesialitet. Den skulle ligge langs strandpromenaden et sted med navnet La Mare eller noe lignende. Vi fant den til slutt, etter å passert den minst to ganger. Litt dårlig skiltet og med anonym ytre fasade var det fort gjort å gå forbi Innvendig var restauranten helt topp og etter et strålende måltid med ulike skalldyrsorter, vil vi anbefale stedet til alle som måtte komme innom Nazare om det nå skulle være til vanns eller lands.

Det er allerede blitt midt i juli, så det er bare å komme seg videre. Med god hjelp av vinddrag og strøm klarer vi faktisk, helt på egen hånd, å komme oss ut uten store problemer. Men før vi legger skikkelig i vei, måtte vi innom dieselkaia, som ligger i andre enden av havnebassenget. Etter å ha fylt opp tankene, ville vi betale med eurocard som er et helt vanlig og gangbart kreditkort også i Portugal. Men etter flere forsøk i kassa, fikk vi hele tiden beskjed om at transaksjonen er avslått. Heller ikke VISA transaksjoner ble godkjent. Slike situasjoner er jo slett ikke morsomme, men det var ikke annet å gjøre enn at AM måtte ta en taxi inn til sentrum og oppsøke en bank, for å få ut nødvendige kontanter. I mellomtiden ringte innehaveren av stasjonen kortselskapet og fikk beskjed at i Portugal ligger det en automatisk sperre på et maksimum beløp på 80 euro pr transaksjon. Nyttig å vite for eventuelt andre som skulle havne i samme situasjon. AM returnerer med nødvendige kontanter og nokså forsinket kommer vi oss omsider av sted.

Det hadde blåst ganske kraftig de siste par dagene og det første døgnet gikk med relativt lite vind, men ganske urolig sjø og mye svell. En ny dag kommer og vinden stilner helt av, sjøen ligger helt flat, omtrent som et fjellvann. Det er godt at man har motor og godt selskap med stadig besøkende delfiner. De er like fascinerende å se hver gang når de dukker opp, leker seg rundt båten og lager den rene oppvisningen. Når kvelden igjen siger på og sola går vakkert ned over et blikkstille hav, er det lite som slår opplevelsen av å være på sjøen.

Selv om vi holder oss langt fra kysten kan vi godt se lysene fra Porto og etter hvert krysset vi grensen mellom Portugal og Nord-Spania. En kjent og vanlig marina å gå til er Vigo, men vi ble enige om gå komme oss så langt nord som mulig, før dagslyset kommer.

Ved utløpet av elven Ria de Pontevedra ligger Sagenjo og så snart det lysner av dag, setter vi kursen dit. Også her er det godt om garn og bøyer, så selv om vi er trøtte etter to døgn ute, er det bare å skjerpe blikket og styre unna bøyer og garn som vanlig. I Sagenjo er det god plass og kan legge oss langsetter hovedbrygga. Etter å ha unnagjort de vanlige ritualer ved havneanløp, kryper vi til sengs og går inn i en mer eller mindre bevisstløs søvntilstand.

Først langt ut på ettermiddagen våkner vi og får på oss noen klær. Vi drar på stor handletur samme kveld med tanke på å dra videre, allerede neste dag.

På vei inn til marinakontoret neste morgen oppdager vi at en norsk båt har kommet inn i morgentimene og hilser på folket om bord. Det er Ellen og Tom Sømborg fra Nesøya som kan fortelle at de er på vei sørover til Gibraltar. Vi forteller at vi egentlig kun hadde tenkt å gjøre opp regningen med marinakontoret og komme oss videre. travelt kunne vi da umulig ha det. En felles lunsj måtte vi i hvert fall ha.

Etter en god lunsj og noen hvitvinsflasker senere var det allerede langt på ettermiddagen. Etter en times middagslur og felles aperitiff om bord hos oss dro vi i land for å spise middag.

Vi lurer på hvorfor de hadde dradd til Sagenjo i stedet for Vigo som ville vært naturlig, i hvert fall vanlig å gjøre. Tom kunne da fortelle historien hvordan de ankom La Coruna etter å ha krysset Biscayabukten. Ellen hadde ikke vært med på den turen men hadde kommet om bord i La Coruna. I stedet hadde Tom seilt over fra England sammen med to kamerater. Det hadde vært litt av en tur, med spinnaker som de ikke hadde klart å ta inn igjen, et åpent vindu i salongen som hadde forårsaket besøk av en brottsjø som i sin tur hadde tatt knekken både på PC-utstyret så vel som VHF. De hadde derfor fått anbefalt å gå til Sagenjo som hadde de best kvalifiserte fagfolk til å reparere utstyret. Vi hadde en kjempe hyggelig kveld sammen og ble enige om å holde kontakten videre. Av Tom fikk vi låne både sjøkart og pilotbøker over Holland, Tyskland og Danmark.

Først 19. juli kom vi oss av sted, forberedt på både mye vind og svell. Cabo Finisterre er kjent for det. Turen startet i tillegg med en del tåke, men heldigvis lettet den etter hvert. Denne gang er vi heller ikke ”alene” på havet. Flere seilbåter skulle samme vei som oss. Utpå kveldingen forsvinner de imidlertid inn mot land, mens vi igjen legger inn et nattskift for å nå fram til La Coruna. Autopiloten vår liker seg ganske dårlig og har vanskeligheter med å holde oss på stø kurs. Riktignok har vi en del sjø inn aktenfor tvers, med dette burde autopiloten klare av. Sjekker for sikkerhets skyld oljenivået i styresystemet men det ser fint ut. Etter en tid, når kursen ble dreiet mer østlig, gikk det noe bedre.

Det er tidlig morgen når vi ser moloen utenfor La Coruna. AM har i mellomtiden sjekket opp andre marinaer i området. I La Coruna er marinaen relativt gammel og man må fortøye i mooringer. De moderne marinaene har flytebrygger med brede uteliggere. Disse er enkle og bekvemme å legge inn til og fortøye. Rett nord for La Coruna, innerst i en liten fjord ligger Sada marina, bygget i 1999, så vi bestemmer oss til å dra dit. Det var et godt valg. Marinaen var både moderne og rimeligere enn La Coruna. Her fantes også godt om teknisk ekspertise, restauranter og større handlesentre. Hyggelig betjening skjemte heller ikke. Her trengte vi både å handle inn for turen over Biscaya og fikk samtidig bestilt elektroniske sjøkart for resten av turen hjemover. Handler man matvarer for mer enn 40 euro, bringer forretningen matvarene om bord gratis. Den eneste ulempen vi fant, var at stedet ikke innbød til de mest kulinariske matopplevelsene. Likevel er det mange turister i området, da spesielt eldre spanjoler og ikke så mye utlendinger. Området er vakkert og ligner ganske mye på norske forhold med både fjorder, holmer og øyer. Vi ønsker oss nå et stabilt høytrykk i området siden foranstående tur blir å krysse Biscaya. Gjerne noe vind, men helst ikke nordvest som vi stadig ble konfrontert med. 25 juli var vi klar til å dra av sted, fylte opp diesel og la av gårde. Vinden var sørvestlig med en styrke på 3 m/sek. Etter hvert dreier vinden til nordøst og øker i styrke. Autopiloten oppfører seg igjen noe underlig og vi skjener mer eller mindre av gårde. Etter ca 5 timers seilas fikk vi plutselig en ufrivillig jibb. En sjø slår oss ut av kurs, autopiloten reagerer litt for tregt og dermed kommer hovedbommen og smeller over til motsatt side. Hovedseilet som har oppført seg fint ganske lenge ser sitt snitt til å revne igjen. På kartplotteren er alt dødt. Ingen posisjon og ingen visning av GPS. Et lite blikk opp på salongtaket ga svaret på dette. Antenna var sporløst borte. Kun noen ledninger stod igjen, sprikende i hver sin retning. AM hevder senere at hun aldri har hørt meg banne så lenge og sammenhengende som da. Det var bare en ting og gjøre, snu og dra tilbake til Sada marina.

Det ble nesten midnatt før vi var tilbake, men den ”gamle” plassen vår var fremdeles ledig og vi seg inn på plass, fortøyde på nytt og krøp til køys.

Dagen etter ble litt ”deppedag”. Dessuten var det lørdag og alt var naturligvis stengt i helgen. Søndagen ruslet vi litt rundt i byen med håp om å finne et godt spisested men det var visst helt nytteløst i denne byen. Likevel er det nok å gjøre om bord. I stor sjø er det fremdeles en del inventar som lever sitt eget liv. Søppelbøtta i byssa har sin egen vandring, fra byssa til aktertoalettet og tilbake, om den da ikke blir lagt i badekaret. Skapene i byssa oppfører seg også forskjellig. Sikre skap viser seg av og til ikke være så sikre likevel, hvilket har avstedkommet en noe for hurtig utskifting av porselen. TV-apparatet har også hatt sine ”nestenulykker”. I stor sjø, slo den seg gjennom den rammen den sto i, lagde en stor sprekk i et av salongvinduene og ble reddet i siste liten, før den skulle til å deise i gulvet. Jo da, det er nok å små-reparere både innendørs og utendørs.

Mandagen gikk med til å få tak i folk som kunne supplere ny GPS-antenne. Original Koden-antenne var ikke fremskaffbar på kort tid, men vår ekspert mente de skulle klare å skaffe fram en brukbar antenne likevel.

I det vi sitter på akterdekk, hører vi plutselig norske stemmer. Vi titter opp og observerer en seilbåt med navnet Tamo, som er i ferd med å legge til kai, rett bortenfor oss. Det viste seg være Maria og Kai som hadde vært i Hellas og kjøpt seg båt og var på vei hjem til Norge. Rulleforstaget måtte repareres, samtidig som de ventet mannskaps-forsterkning hjemmefra. Siden han fremdeles satt på Gardermoen fikk vi gitt han beskjed om å ta med ferske aviser og et par poser kaffe til oss. Ut på ettermiddagen ankommer vår tekniske ekspert med ny antenne. Denne var ikke mulig å tilpasse vårt system og måtte vente enda et døgn på et annet antennesystem.

Det er allerede blitt tirsdag 29 juli og vi venter fremdeles på å få ordnet opp med ny GPS-antenne. I mellomtiden går vi løs på hovedseilet og prøver forsterke og sy over sømmer som ikke tidligere er reparert. Ut på dagen fikk vi besøk av Maria og det nye mannskapet, Helge som overrakte oss ferske aviser og norsk kaffe. Kai var blitt dårlig med magetrøbbel og feber og blitt igjen ombord.

Ut på dagen ble også jeg mer og mer dårlig, med akutt diare og feber. Det var bare å krype til køys.

Sent på ettermiddagen blir nok en GPS-antenne utprøvd og denne gangen fungerer utstyret som det skal.

Vi hadde egentlig tenkt å dra sammen med Tamo neste morgen for å følges ad over Biscaya, men jeg var fremdeles så dårlig at vi ikke tok sjansen på å dra.

Etter nok en dag, mer eller mindre i senga, er vi klar til å dra. 31 juli, kl. 10.00 kaster vi loss og begir oss av sted. Været er omtrent som sist vi forlot Sada og etter et par timers seilas ryker et av stagene i hovedmasten. Grunnet sjø og vind, ble det for vanskelig å utbedre skaden og nok en gang ble vi tvunget til å snu. Plassen vår var fremdeles ledig når vi igjen ankommer Sada. I tillegg til staget fungerer heller ikke Autopiloten helt bra. Det er vanskelig å få satt stabil kurs og det virker som det innebygde magnetkompasset ikke fungerer som det skal.

Ved sjekk av øvrige stag neste dag, viser det seg at enda et stag er dårlig og må skiftes.

Nok en gang må vi få kvalifiserte folk om bord, både for å reparere stag samt ta en sjekk på autopiloten vår. En spesialist fra La Coruna tester ut autopiloten og finner at på enkelte kurser

er magnetkompasset svakt. Den eneste måten å kompensere for dette er å flytte hele kompassystemet til et sted i cockpiten hvor vi har de mest optimale forhold. Endelig var vi igjen klar til å dra av sted. 3. august bakker vi ut fra brygga og lenger kom vi ikke. Akslingen har nok en gang løsnet fra girkassa og dermed driver vi hjelpeløst omkring i havnebassenget. Vi fikk tilkalt hjelp og en motorbåt fikk buksert oss tilbake på plass igjen. Nok en gang må vi ha hjelp av mekaniker for å få koblet det hele på plass igjen. Vi begynner etter hvert å lure på om vi i det hele tatt kommer oss over Biscaya før vinteren. Det var da fælt så mye problemer vi skulle ha før vi kom oss skikkelig av gårde. Men endelig, 6 august tidlig om morgenen gjør vi nok et forsøk. Turen ut starter veldig bra, været er fint og prognosene framover gunstige. Riktignok er det meldt nordavind første dag, men vi tenker å sette kursen vest-nordvest første døgnet da morgendagens varsel er vestavind. Det vil bringe oss tilbake på riktig kurs.

Men etter et par timer begynner det å lukte mistenksomt svidd. Det er eksosanlegget som har gått varmt og årsaken er manglende kjøling. Tar derfor en tur ned i motorrommet for å finne årsaken. Der var det vått, svært vått, med vann over dørken i motorrommet. Har vi sprunget lekk og tar inn store mengder vann?

AM roper at det er telefon til meg. Det viser seg å være min søster Gerd Britt (GB) som ringer fra Stavanger. Hun har tre uker sommerferie og kunne svært gjerne tenke seg å tilbringe den sammen med oss. Spørsmålet er bare hvor hun skal møte oss, om det blir Brest i Frankrike, eller? Du må gi meg betenkningstid sier jeg. Akkurat nå sliter vi med kjøleproblem i eksosanlegget og halve motorrommet fullt av vann. Ringer deg om en times tid og håper det fremdeles er dekning på mobiltelefonen.

Dermed var det bare å dukke ned i motorrommet igjen.