Reisebrev fra Finike kap. 1

Kapittel 1, Tønsberg Guernsey
Skrivende stund, 26.januar 2007.01.26

Som man kan se av datoen ovenfor, så har det gått svært så lang tid siden vi forlot Tønsberg og Sjøsenteret marina 29. juli 2005. Da for å foreta den lange reisen tilbake til Middelhavet.
Man undres aller mest over hvorfor i alle dager dro vi helt til Norge, opp til vinter, kulde, snø og masse strabaser underveis.
Vi burde egentlig stoppet i Gibraltar, eller i hvert fall i La Coruna, for å slippe unna Biskayabukta, den Engelske kanal, all trafikken fra Dover, til Hamburg, Antwerpen og alle de andre store havnene, for ikke å snakke om storm uten for Horns Rev på Jyllandkysten.
Men neida, vi hadde fått det på hjernen at til Norge, det skulle vi. Kanskje så vi for oss seilas i den norske skjærgården, med lange, lyse sommerkvelder, vennetreff med koseprat og rødvin, ligge til ankers i en nydelig ”lagune”, f.eks ved Svenner??.
Kanskje en tur nordover mot Lofoten og midnattssol, eller Gõta kanal fra Gõteborg til Stockholm? Med rautene kyr langs siden, sluser og innlandssjøer for deretter å seile brakkvann i Østersjøen?
Men gjorde vi det? Langt i fra. Anne Marie jobbet stort sett bestandig og spesielt i helgene. Dermed forsvant den ene flotte anledningen etter den andre. På den andre siden, gjorde det jo godt i portemoneen med alle de ekstra omkostningene turen nordover hadde gitt oss. Men vi kom da i hvertfall til Koster, til og med to ganger i løpet av to år!
Kanskje vi egentlig bare dro til Norge fordi vi ikke hadde noe annet å gjøre? Eller var det bare det at ”noen” på forhånd hadde uttrykt at det kom vi aldri til å klare? Kanskje det bare var det?
I alle fall, etter to vintre i båt, under presenning, med sørgelig lite dagslys, is på gangveien, snøstorm på brygga, dryppende kondensvann i køya, eller i beste fall kun regnvær hvor følelsen av druknet katt, stadig var kvelende til stede, fant vi ut at Middelhavet, ja Middelhavet, var stedet vi virkelig burde være. Sol, deilig temperatur, ja selv vintereren, en januardag i kortermet skjorte, mysende mot solen men en kald pils i hånden, virket utrolig forlokkende.

flåten samlet

Hele flåten samlet på Sjøsenteret Marina, Vallø, Tønsberg

Vi dro, 29. August 2005 løsnet vi fortøyningene, fylte opp dieseltankene og la i vei på første etappe til Stavern.

Vi, i denne sammenheng, var Sigve og danske Kim, nye venner vi hadde fått i Vallø,som gjerne ville seile med denne etappen. Anne Marie derimot, kjørte bil da hun måtte innom Sandefjord for å ordne de siste forsikringspapirene vi trengte, samt bringe våre to gjester trygt tilbake til Tønsberg senere på kvelden. Det var en nydelig dag, men desverre ingen vind, noe som resulterte i en ren motorbåttur. Ikke desto mindre var det en ny, fantastisk følelse å igjen være på farten.

I Stavern ble vi i hele 3 døgn. Det var så mange som gjerne ville si adjø og ønske oss god tur. Vi hilser spesielt til Mette Marit og Espen med barn, Åse og Gunnar, Bibbi og Thor Egil, Unni og Tom Egil samt AM`s foreldre, Ellen og Thor. Restaurant Piraten skapte den hyggelige atmosfæren og gjorde oppholdet svært trivelig.

Før vi virkelig legger ut på den store seilasen, står enda en by for tur. Så 1.august legger vi kursen mot Grimstad. Her blir de siste forberedelser gjort. Skifting av dieselfiltre, rep. av vinduer samt innkjøp av ny kombi seillanterne for montering i toppen av hovedmasten.
Vi ble noen dager her også, faktisk en hel uke. Men vi fikk sagt behørlig adjø til både mor, Lise og Bjørn, samt en rekke andre bekjente.

Den 7. August, settes mesan, forseil og storseil med kurs for Thybroøn i Danmark. Vinden er svak, men øker etter hvert til WSW 4-6 bf.
For første gang på lenge, skal vi igjen smake på nattseilaser, og i grålysningen neste morgen ankommer vi havnen, finner bryggeplass og går rett til køys for å få noen timers søvn. Men det er utrolig deilig å være på langfart igjen.

Vi hadde med vilje unnlatt å fylle diesel i Grimstad, da vi regnet med at Thybroøen hadde de nødvendige fasiliteter, som den store fiskerhavnen den er.
Riktig nok lå det en diger dieselpåfyllingsbåt i havnen, men utrolig nok stengt for lystbåter. Avgiftsfri diesel var ikke tilgjengelig lenger og derfor var vi henvist til nærmeste bensinstasjon. Denne lå for sikkerhets skyld så langt unna som det var mulig å komme, uten å passere bygrensen. Tilbringervirksomhet, f.eks. tankbil, var ikke med i menyen for mulig service fra den lokale befolkning. Marinakontoret hadde imidlertid tatt tak i problemet og kunne stille til disposisjon en trillevogn med plass til 6 kanner a 10 liter. Med et ønsket kvanta på 400 liter diesel, er det enkelt å regne ut at dette ville utgjøre en alt for lang arbeidsøkt, ca 7 turer a ca 1 time pr. tur. Siden vi hadde tenkt oss avgårde snarest mulig, reduserte vi behovet til 3 turer til bensinstasjonen. Med 180 liter burde vi komme oss greit til Den Helder i Nederland. Selv om Danmark er et flatt land og trillevennlig som sådant, så har man likevel lagt inn en del hindringer, som fortauskanter, overganger og sperringer. Vi hadde en lang og slitsom dag.

Avgangen ble imidlertid ganske snart utsatt likevel, etter en titt på værvarselet. Meldingen lød på stiv kuling til liten storm og regn, flere dager framover. Det skulle faktisk bli 14 august før vi kom oss videre, da med godt avgnagd skuteside, forårsaket av fendere fulle av våt sand som hadde renskurt styrbords side.
Nei, Thyborøen var slettes ikke lenger den samme som på turen nordover.
Men nå var været fint, sol, med en fin bris på 6-8 m/sek og alle seil oppe. Vi lå stabilt og fint i sjøen selv med fremdeles mye dønning etter stormværet. Kursen ble satt for dirkete seilas til Den Helder. Vi var allerede sent ute for å møte AM`s bror Thor-Egil med datter Christine og samboer Bibbi, som allerede ventet på oss. Dagen gikk og natten med, før vi kunne entre den svært så trange inngangen til Den Helders marina. Med våre gjester vel installert ombord og noen timers tiltrengt søvn, tar vi fram våre nyinnkjøpte, sammenleggbare Biltema-sykler, pluss ytterligere 3 innleide, og snart er hele hurven på vei inn til sentrum. Indre sentrum er både koselig og innbydende. Ingen motoriserte utrustninger får ferdes her. Etter besøk på internettkafe, diverse ”must”-butikker for damer, blir tiden tilbrakt på hovedinnkjøpssenteret for mat og drikke. Siden vi ville oppholde oss noen dager i sjøen, ble samtlige sykler betydelig nedlesset av varer som kun skulle benyttes til innvortes bruk og det ble ikke lite. Det måtte ekstra tauverk til, slik at vi så ut som et kinesiskt sykkel-flyttebyrå der vi møysommelig tråkket oss tilbake til basen.

am-sykler-med-proffene.jpg

Handletur til Den Helder. Anne Marie i kapp med proff-sykelistene

Er det ikke pussig at så mange havner og marinaer absolutt skal plassere dieselpumpene innerst inne, mest utilgjengelig og krøkkete, og helst slik at man kun kan nå dem på høyvann? Slik var det også i Den Helder. Trangt nok var det fra før og etter å få fyllt opp tankene, var det nesten umulig å få snudd innerst i havnebassenget. Når man da i tillegg ikke er den lykkelige innehaver av baugpropell, blir slike operasjoner en sann prøvelse. Men med hjelp av motor, båtshaker og andre frivillige, gikk det bra også denne gangen og vi kunne omsider forlate havna uten forsikringssaker lurende i bakkant.
Ca kl. 1300, 18. august er vi igjen ute i åpent farvann. Vi får en deilig østlig bris, dvs. fra land og vi seiler hele dagen uten motorstøy og andre forstyrrende elementer. Thor-Egil vil fiske og hiver ut noen fiskekroker. Det sier ”smakk” og i løpet av 20 minutter ligger 30 sprellende makrell på dekket. Det var mer enn nok for vårt behov. Spesielt siden ingen hadde lyst på fiskemiddag. Ved solnedgang stilner vinden helt av og vi må starte motoren. Den tusler og går hele natten og i nitiden om morgen sluser vi inn til Stellendam Marina.

Christine og Bibbi må dessverre forlate oss her. Ferieuka var allerede brukt opp. Etter en hastig avskjed tidlig 21/8 om morgenen, blir damene med bagasje satt i land. Det er ikke meldt spesielt godt vær, så vi vil gå ”innaskjærs” ned til Breskens (som ligger rett nord for den Belgiske grensen). Dette er en grei ”stående mast” rute. Det vil jo ikke gå så fort, i og med nødvendige venting på broåpninger, sluser etc.

Spesielt betenkt ble jeg i en sluse hvor maksimum mastehøyde var 19,20også meter. Var ikke dette vel lavt? Mente at egen mast skulle være omtrent samme høyde. I det vi seg inn i slusen, stirret vi alle mot mastetoppen i påvente av en skikkelig bråstopp. Men ingenting skjedde og sannsynligvis gikk vi akkurat såvidt under brospennet, også med seilelanterna i mastetoppen fremdeles på plass.
Vi overnatter i Bruinisse. Stedet er velkjent fra turen nordover hvor GeBe forlot oss, trolig ganske lettet, etter en nokså strabasiøs seiltur gjennom den Engelske kanalen.
Man må egentlig selv ha seilt på kanalene for å forstå hvor fint det er. Skal vedlegge noen bilder for å forøke beskrive dette. Skiftet mellom trange passasjer, åpne innlandssjøer, lektere i full fart, broer som blir åpnet kun for deg, sluser og hjelpsomme, hyggelige mennesker, gjør det hele til en spesiell opplevelse. AM har sagt det flere ganger.” Når jeg blir så gammel at jeg ikke orker å heise seil lengre, så skal vi ha en båt og seile på kanalene”.

langs-pasanten-i-bruinisse.jpg

Langs passanten i Bruinisse

Fra Bruinisse seiler vi videre i Süd Beverland og sent på ettermiddagen er vi i Breskens. Byen er prikk lik det den var for 3 år siden, her skjer tingene ikke over natten. Vi ble faktisk i hele fire dager. Vi forbereder oss på en lengre seilas og handler inn mat og drikkevarer i flere vendinger.En ekstra trillevogn ble så gar innkjøpt for å få varene vel ombord. En del småreparasjoner skulle også utføres og ny seilerlanterne skulle monteres i mastetopp.
montering-av-seilerlanterne.jpg

I mastetoppen for å montere seierlanterne

Den 26 august legger vi i vei tidlig om morgenen. Etter hvert øker vinden på, til 12-14 m/s,og som vanlig, midt i nesa. Krapp sjø og med mye vann på fordekk, gir oss ekstra jobb med å tette luker til kontor og lugar forut, samt at ventilen ned til badet ikke helt tetter som den skal. Vinden løyer en del når vi nærmer oss Dover Strait og neste morgen er det sol og vindstille.

Utenfor Bologne ble vi imidlertid oppkalt av et franskt kystvakt-fartøy. Etter en del meningsutvekslinger hadde de likevel lyst til å besøke oss. Med beordring om å senke farten til 4 knop, sjøsatte de en hurtiggående gummibåt med fire mann, væpnet til tennene. Vi hjalp dem høflig ombord og mens «sjefen» gikk gjennom alle skipspapirer, sømfarte de andre tre, absolutt hele båten. Etter to timers romstering, fant de vel ut at vi var av det hederlige slaget og forlot oss i en munter stemning.

Kaoset de hadde skapt ombord, ble til en like lang opprydning som det visitten varte.

franske-tollere-utenfor-bologne.jpg
Franske tollere ombord. Kystvaktfartøyet i bakgrunnen

Det ble en stille natt og motoren ruset og gikk. Med en nydelig soloppgang over et blikkstille hav, begav vi oss ut i dagen den 28 august. Klokken 11 på formiddagen begynte plutselig motoren å fuske, for deretter å stoppe helt. Etter en raskt analyse av problemet var konklusjonen at vi hadde gått tom for diesel. Helt utrolig, at jeg kunne ha feilkalkulert dieselbehovet så grundig.

Riktig nok hadde jeg ikke tenkt å komme til Guernsey med særlig mye diesel igjen på tankene, da Gurnsey innbød til den hyggelie tax-frie varianten, men dette var likevel en skikkelig bommert.
Vi fyller opp litt reserve diesel, ca 10 liter og regner med at det skule holde inn til nærmeste ankerhavn. Der tok vi igjen feil og ca 2 n.mil utenfor kysten av Frankrike, sa det stopp igjen. Det viste seg at vi hadde fått lekkasje i dieselslangen mellom tankene, hvor sannsynligvis flere liter av reservene lå igjen i kjølsvinet.
Denne gangen er situasjonen noe mer alvorlig i og med vindstille, stor tidevannsforskjell, med kraftige tidevannstrømmer og at vi er alt for nære land.
Noen forsøk på å kalle opp lokale myndigheter over VHF ga ingen uttelling. Ingen båter i nærheteten lot seg affisere, så det endte opp med en mobilsamtale til Rogaland radio, som igjen satte oss i forbindelse med Redningssentralen i Norge. Disse tok i sin tur kontakt med sitt søsterselskap i Frankrike, som etter noen timer, faktisk dukket opp.

Etter å ha fått slepeline ombord, bar det i en hei dundrenes fart av sted. Det var tydelig at slepebåten hadde det travelt, for her gikk det unna i 8-9 knops fart. Årsaken forsto vi etter hvert, vi måtte rekke slusen i St. Vaas før den stengte for kvelden. Det var også i siste liten. Først havnet vi på grunn utenfor slusen, deretter dradd inn og dyttet på plass ved dieselkaia.

Ved passering av sluseportene hadde det samlet seg en del tilskuere til dramaet. Begeistrede rop og klappsalver hørtes idet vi passerte sluseporten, sansynligvis for godt utvist franskt sjømannskap.
Vi kunne også slappe av, tok tidlig kveld for å være utvilte og pigge neste morgen. Søvn hadde det jo vært så som så med de siste par døgn.
29/8 kl 0800 om morgenen åpnet dieselpumpen og vi fyllte likegodt opp med 500 liter og var klar til å gå. Men nei, vi sto godt på grunn og hadde ikke noen mulighet til å komme noen sted før neste høyvann, 9 timer senere.
Det gjorde at vi fikk tatt en titt på byen. Faktisk er St. Vaas en nydelig liten by, med hyggelige små kafeer og utesteder. Været var flott med solskinn og 24 grader i skyggen.

pa-tur-i-st-vaas.jpg

På fottur i St. Vaas

Kl 1600 UTC kom vi oss omsider avsted, det gikk greit ut av slusen og havnebassenget. Litt lenger ute holder vi klar av en fiskebøye. Men plutselig kommer den etter oss i en voldsom fart. Heldigvis hadde kjølen og ikke propellen fått tak i tauet til bøya og med litt manøvrering med båtshaker o.l. blir vi kvitt problemet.
Vi holder utrolig god fart. Vi har medstrøm hele kvelden og natta og tidvis er vi oppe i 8-9 knops fart. Kl. 0630 den 30/8 ankrer vi opp i Havelet bay, Gurnsey og stuper til sengs for å få noen timers søvn.
Thor Egil er litt utålmodig for å komme seg av sted med et fly hjemover. Ut på formiddagen ror vi i land, tar kontakt med første og beste reisebureau. Disse kan ikke hjelpe til med billett, så vi tar like godt en drosje til flyplassen, Der har de faktisk ett sete igjen på et fly til Stansted som til og med korresponderer med Ryan Air til Torp. Vi ser Thor Egil vel av gårde, finner en drosje tilbake til St. Peter Port og ror ombord.
Vi er igen alene som ofte før og begynner allerede å planlegge turen videre til Brest og over Biskaya, nok en gang.

guernsey-ved-solopgang.jpg

Guernsey ved soloppgang

havelet-bay-guernsey.jpg

Vel oppankret i Havelet bay

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *