Reisebrev fra Finike kap. 2

s/y HONEYBIRD

Reisebrev Tønsberg – Finike, kapittel 2

Allerede 1. september, halv åtte om morgenen, letter vi anker og setter kursen videre sørover mot Brest. Vinden er vestlig styrke 5-6 m/sek. Alle seil blir heist og det bærer fint av sted.
Litt ut på ettermiddagen observeres de første delfinene. Disse har vi savnet, da de alltid er fasinerende å se på, når de dukker opp.
Rundt midnatt stilner det helt og vi har kraftig motstrøm, så motoren må trå til igjen.
Siden det er ganske lang innseiling til Brest, så går både natten og neste formiddag med, før vi kan legge til kai. Vi har da brukt 29,5 timer siden vi forlot St. Peter Port, Guernsey.
Vi spiser på en lokal blåskjell-restaurant, som vi kjenner til fra vår tur nordover og det smaker like godt som sist.
Men vi er slitne etter lang seilas og går tidlig til køys.

ved-kai-i-brest.jpg
På plass i Brest
Brest er i grunnen ganske trivelig. Selv om supermarkedet ligger noen kilometer unna, får man alltid god service der. Siden vi handler i bøtter og spann for flere døgns seilas over Biscaya, får vi igjen tilbud om gratis skyss til marinaen. Vi har imidlertid sykler med oss. Disse ble innkjøpt på Biltema i Arendal, før vi dro, er sammenleggbare og med 5 gear. Helt topp for vårt formål og prisen var det heller ikke å si noe på, kr. 1200,- pr stk. I tillegg har vi sykkelvesker, som rommer utrolig med varer. Det er nedoverbakke hele veien tilbake, så her er det bare å håpe at bremsene holder.
Vel tilbake på marinaen, ble lunsj et aktuelt tema. Vi parkerer syklene, fullastet med varer i utkanten av en uterestaurant og slår oss ned ved et bord.
Ingen ting skjer, så etterhvert går jeg inn i restauranten, får tak i en kelner og spør: «Exuse me, but is the restaurant open?» Han ser litt tvilende ut, men sier da «si, si». Ok, kan jeg da få en meny, på engelsk? Men niks, kun fransk. Jeg spør da om han kan forklare menyen for oss, men til det har han nok ikke språkkunskaper, evne og i hvertfall ikke vilje til å gjøre.
Ved disken sitter en kar som er noe bedre utstyrt med engelsk ordforråd. Ikke for å hjelpe oss ut av situasjonen, men kun for å gi oss et spark på skinnleggen. » I think, when you are a visiting in France, you should speak the language.» Til dette repliserte jeg: «So, if you visit Norway for 1-2 weeks, will you bother to learn our language?»
Et rødt fjes fra en arrogant drittsekk, en «kom dere vekk» holdning fra kelneren, gjorde oss umiddelbart bevegbare. Vi plukket opp syklene og spiste like godt ombord.
Gummibåten vår har begynt å lekke stygt. Bunnen har løsnet fra pontongene og trenges å limes sammen. Et såkalt superlim, i to-komponentsform, ble varmt anbefalt og dermed innkjøpt. Dessverre fikk vi ikke testet dette, da regnet øste ned .

Vi fikk heller vente til solrikere dager og håpe på at vi ikke trengte gummibåten med det første.
En stor seilbåt med dansk flagg, minst 75 fot lang, legger til aktenfor oss. Vi gir dem en hand med fortøyningene og som takk for hjelpen inviteres vi ombord til en Tuborg. Det er som å entre en UFO. Her var instrumenter, flatskjermer, VHF-systemer, datastyrte vinsjer for alle seil og trimming av disse. En rundtur inne båten forsterket inntrykket, her er det ikke spart på noe. Eieren, som nylig hadde solgt sin fabrikk i Danmark, har spesialbestilt båten hos X-Yacht, som en av de svært få i denne klassen, både med hensyn til størrelse og pris. Antatt rundt 50 mill. DKK
Jeg kunne likevel ikke dy meg, så under vår pils-seanse etterpå, sier jeg at «dette er jo utrolig imponerende. Jeg har kun en ting du ikke har og det er badekar». Hans to medseilende kamerater bare sprutet ut i latter, mens eieren selv ble bemerkelsesverdig taus.
u-bat-ekskorte-ut-av-brest.jpg
Vi får staselig u-båt ekskorte ut fra Brest
6. september venter vi på høyvann for å gå til dieselkai. Biscaya står for tur og vi fyller opp tankene. 3-dagersvarselet er godt og det er på tide å komme oss over Biscaya før høstværet setter inn for fullt. Det er lite vind, med dønninger og vi slingrer avsted. Vi må dra sent på ettermiddagen ettersom vi da får tidevannsstrømmen med oss.
Kursen er sydvest og den vinden som etter hvert dukker opp, er også sydvest. Vi får følge med mengder av delfiner i morgentimene den 7. september.
Heldigvis er vinden svak, slik at vi kan gå i retning mot La Coruna. Det er vel få havstrekk som er skildret mer dramatisk enn akkurat Biscaya. Storm, forlis og strabaser har fulgt denne havstrekningen i uminnelige tider. Det er derfor alltid spennende hver gang man krysser denne havstrekningen.

Vi husker jo turen nordover, med havblikk, tunfisk, hval, delfiner og blikkstilt hav. Denne gangen blir det ikke fullt så idyllisk. Sydvesten øker til 6-8, ja opp tl 12 m/sek og vi stamper i motsjø med 3,5 – 4 knops fart. Vi er allerede på det tedje døgnet og med denne farten vil vi ytterligere ha 1-2 døgn i sjøen. Vi bestemmer oss derfor å dreie mer sørover for å få litt hjelp av vinden og heller komme litt lenger øst på nordkysten av Spania.
Ria De Vivero blir derfor målet. Ut på natten 9. september svikter autopiloten og dermed blir det kontninuerlig rortørn resten av overfarten.

Tidlig på ettermiddagen klarer vi å manøvrere oss inn i fjorden til Vivero, finner en ankerplass og slipper dreggen. Oppankringen er ikke særlig bra, altfor nære en fjellvegg. Men å få ankeret opp igjen var ikke spesielt enkelt. Den hadde nemlig fått tak et et gammelt mooringtau med en svær sementblokk Omsider får vi hele skitten opp i vannlinja, slik at vi kunne kutte tauet. Vi tar oss litt lenger inn i bukta og ankrer opp på nytt.
Denne gang ikke svært langt fra en fin sandstrand. Ankring er den eneste mulighet, da bryggeplass ikke er tilgjengelig. Forøvrig har vi fått greie på i ettertid, at det ville ha vært mulig å gå til en liten marina oppe i elva. Men i følge våre sjøkart var det alt for grunt for oss. Vi visste ikke at kanalen opp var blitt mudret opp med en dypgående på 2,5 – 3 meter.
På en måte var vi jo fornøyde med situasjonen. På den andre siden kunne vi ikke komme i land, sånn uten videre, grunnet lekk gummibåt. Men siden vi på den tid var ihuga røykere og at lageret av sigaretter var skrumpet inn til 4 stk, føltes situasjonen relativt prekær. Noe måtte gjøres.
Vi fikk etter hvert dradd gummibåten sånn halvveis inn i cockpit, fikk tørket av den, da den var søkk våt. Regnet har kommet i kraftige byger, så utendørs virksomhet er helt uaktuelt. Fram med superlimet innkjøpt i Brest og klistret båten sammen så godt det lot seg gjøre.
Etter å ha røykt opp de siste sigarettene, samt rester av tørr hollansk rulletobakksrusk, var det gått 6 timer. I følge bruksanvisningen på boksen burde vi vente ytterligere 42 timer, men vi ville gjøre et forsøk på strandhogg. Uten å tråkke for mye i baugpartiet, kommer vi oss ombord, tar årene fatt og siden vi har dønning og vind med oss, kom vi ganske raskt inn på stranden.

strandhogg-i-vivero.jpg

Strandhogg i Vivero
Riktig nok brøt bølgene såpass at Anne Marie ble ganske så søkkvåt. Uten en klage og svært lykkelig over å sette beina på fast grunn, begav vi oss begge inn mot sentrum.

pa-vei-til-vivero-sentrum.jpg

På vei mot sentrum

Riktig nok hadde vi glemt at det var søndag og dermed var alle tobakksbutikker stengt, men fant etterhvert en Pizza-restaurant med sigarettautomat. Etter å ha vekslet betydelige summer av euro i mynter, ble denne behørlig plyndret, til betjeningens muntre kommentarer. Gode og mette etter pizzaspising måtte vi bare begi oss i vei før det ble helt mørkt.
Roturen tilbake ble en adskillig lengre affære. Limingen holdt ikke og etterhvert tok vi inn en del vann. Synke, ville den uansett ikke, da den fremdeles holdt på luften i pontongene. Med motvind, bølger og båten halv av vann, slet vi oss av gårde. Vi klarte det til slutt og våte til skinnet, men med tørre ryggsekker kunne vi entre Honeybird. Lasten var jo dyrebar.
Dønningene øker på ut over kvelden og natta. Det gjør det svært så utrivelig ombord. Før daggry morgenen 12 september letter vi anker og setter kurs mot La Coruna. Siden det er ganske vindstille, slingrer vi avgårde. Men bedre ingen vind enn motvind. Vi passerer kapp Prior, kan endre kurs til mer sørlig retning. Vinden øker på 8-11 m/sek men denne gangen heldigvis fra Nordvest
Vi passerer La Coruna og setter kursen inn i nabofjorden og ankommer Sada Marina, rundt kl 19.00 lokal tid, i det mørket senker seg over Nordspania.

sada-marina.jpg

Sada Marina

Å velge Sada Marina er ikke tilfeldig. Vi har gode erfaringer med den på vår tur nordover. Stedet er passe stort med alle nødvendig fasiliteter i umiddelbar omkrets. Et stort supermarked i nærheten har tilbringertjeneste av varer, dersom man handler over en viss sum.
Vi bør egentlig komme oss av sted snarest mulig grunnet besøk av min søster Gerd Britt. Meningen er å møte henne i Lisboa. Været setter imidlertid en stopper for dette og det går hele fire dager før vi kan komme avsted. Vinden har løyet til 4-6 m/sek, men vi vet at det alltid blåser en god del utenfor Kap Finisterre og det stemte godt. Vinden øker på, opp til 12-14 m/sek, men siden det blåser nordvest kommer den inn akten for tvers og gir oss kjempefart sørover. Det er første gang vi har lest av 10-11 knops fart. Egentlig har vi tenkt oss kun en dagseilas. Vi har på forhånd sett oss ut en liten fjord sør for Finisterre med gode ankringsforhold. Men siden vindretning og sjø vil gjøre seilasen, både våt og utrivelig, fortsetter vi mot Bayona.

Det blir en ny nattseilas uten autopilot. Vi fikk ikke reparert den i Sada. Det er såpass tøft vær at AM ikke klarer å styre skuta, så jeg får bare rigge meg til med tissebøtte mellom beina og hendene på rattet.
Bayona ligger svært åpen i dette været og etter å ha studert kartet nøye, finner vi ut at vi endrer kursen til Sagenjo. Vi burde komme mer i le av vinden og dermed gi oss litt smulere farvann.
Vi runder kappet ved Pombeirino fyr, men det gjør vinden også. Det er som å komme inn i en vindtunnel. Det brøt så stygt over grunnene mellom øya Ons og fastlandet at vi ikke turde gå gjennom der, i alle fall ikke natterstid. La om kursen igjen og seilte rundt hele øya. Grytidlig, mens det ennå var mørkt, ankommer vi Sagenjo, presser oss hårfint inn mellom to andre båter, og får litt hjelp med fortøyningene av et par morgenfugler.
Vi sov lenge den formiddagen. Ut på dagen sjekker vi inn og jakter på reparatør til autopilten. Det skal finnes en kvalifisert sådan på marinaen.
Om jeg ikke har nevnt det før så er Galicia et flott seilingsområde. Mange fine bukter, fjorder og småsteder. Det eneste problemet er språket. Her snakkes hverken Spansk eller Engelsk. Galicierne har sitt eget språk.
Det tar derfor adskillig tid å framføre vårt ærend. Det sendes bud til den ene og andre og til slutt er vi en flokk på 5-6 stykker. Omsider er en av dem villig å komme ombord for å se på hva som er galt. Dunker litt i autopiloten, rister litt på ledninger, ser på meg og kommer med en tirade av gloser, som jeg ikke forstår, samler sammen verktøyet sitt og forsvinner. Riktig nok er det blitt sent, så jeg regner med at han dukker opp neste morgen.
Gerd Britt (fork. GB) har ankommet Lisboa og foreløpig installert seg på hotell. I lengden er det jo litt kjedelig å være der, alene, spesielt siden hun har tenkt seg på seiltur med oss.
Vi blir enige om at hun reiser opp til oss i Sagenjo og møter oss her, siden det er litt uvisst når vi kommer oss videre. Det blir en strevsom tur, ettersom hun i tillegg til egen bagasje, frakter med seg flere kilo Synnøve Finden ost, en haug med bøker og mange kilo kaffe, bare for å nevne noe.
Først tog fra Lisboa, overnatting ved grensen til Spania. Nytt tog dagen derpå og til sist en times busstur.
Hun er tydeligvis svært glad for å komme fram, noe vi definitivt er enige i.
Imellomtiden har vi omsider fått reparert autopiloten. Det tok sin tid da vår mekaniker slettes ikke dukket opp dagen etter. Ut på dagen fikk jeg omsider tak i en engelskyndig dame i marinaens administrasjon. Hun var forøvrig svært hjelpsom. Etterhvert kunne hun fortelle at mekanikeren ikke hadde tenkt å reparere noe som helst, men hadde bedt oss investere i en ny. En slik raushet på bekostning av våre lommebøker, syntes jeg være en svært arrogant holdning, siden jeg selv, etterhvert, mener å ha diagnostisert feilkilden. En dårlig kontakt eller utslitte børster i selve hydraulikkpumpa, er trolig årsaken.
Vår engelsktalende venninne tar etter hvert poenget og ringer til en annen utenforliggende spesialist.
Selv han er ikke enig i min vurdering og bruker et par timer på elektronikkbiten, før han fastslår at jeg har rett. Det er børstene. Men det ville ta tid å få tak i nye reservedeler fra Autohelm. Jeg innsisterer derfor på at slike børster er standard over alt og om han ikke finner prikk like i verkstedet sitt, så kan han tilpasse det han har.
Mekanikeren kommer faktisk tilbake med nye børster dagen etter og alt fungerer igjen som det skal. Hurra for vår engelsktalende tolk. Regningen for to børster var ikke fullt så morsom, 200 euro.

Galicerne har også spesielle middagsrutiner. Det å forsøke spise middag i 7-tiden på kvelden, kan man bare glemme. Restaurantene åpner ikke før i 9-tiden og de fleste gjestene ankmmer først mellom 10 og 11. Da gjerne med hele familien på slep. Her er mor, far, bestemor og barn fra to-årsalderen og oppover. Og de spiser, spiser og atter spiser. Vi satt en kveld og beundret en slik familiemiddag ved nabobordet. Først kommer det inn masse småretter og salater, deretter et digert fat med skalldyr. Etter en times jobb med dette, viste det seg at dette kun var forretten. For nå kommer nemlig hovedretten, bestående av kjøtt, fisk, grønnsaker og masse tilbehør. Vi er stumme av beundring. Måltidet er slettes ikke over, i det mengder av frukt, desserter og iskrem settes på bordet. Selv ungene oppfører seg eksemplarisk, der de sitter ved bordet og deltar i det som foregår. Selv ikke lang siesta, kan forklare dette??

I Sagenjo ligger også et par båter som detar i Ocean Volvo Race. Moviestar og Pirat of Caribien. Movistar er ute på testtur og en sverm av båter følger den, idet vi omsider forlater Sagenjo med kurs for Bayona. Det er et flott syn.
Det er allerede blitt 22. september. Vinden er sydlig, styrke 4 m/sek som etter hvert løyer helt. Så kommer tåka rullende og vi får stole på GPS og radar.
Det er mye trafikk i området og alle sanser er skjerpet. Tåke har vi stort sett hele dagen og utenfor Bayona, tykk som grøt. Plutselig letter den og rundt oss ligger massevis av små fiskebåter som vår radar ikke har klart å registrere. At de tør!.

bayona.jpg
Ved brygga i Bayona

Marinaen forlanger 40 euro pr. natt, så dette er ikke noe blivende sted for oss og allerede tidlig neste morgen er vi på farten igjen. Tåka er borte, vinden er borte, men været er flott.
Vi når Varzim i det solen går ned og får lov å ligge på egen brygge, langsetter.
På kvelden inntar vi turens desidert beste middagsmåltid. Dette til og med på Marinaens yach-restaurant. Jeg sverger på at jeg ikke har smakt lignende biffmåltid siden Lefkas i 2002. Både GB og AM var helt enige.
Dessuten var dette en marina etter vår lommebok. Kun 18 euro ble regningen denne gang. Men så er vi da endelig i Portugal.