Til Tyrkia, det er langt det!

Vi ble slettes ikke skremt av bil rundt i Europa. Det betyr at AM og jeg blir enige om å kjøre vår aldersbelastede BMW mer enn 4000 km gjennom Europa.

Det fantes to-tre gode grunner til det. For det første er flybillettene i øyeblikket ganske høye, slik at det kan kompensere for bensin og overnattingsutgifter på turen. Det andre er at vi har etterhvert samlet mangt og meget ombord i Honeybird i årenes løp som gjerne kan fraktes tilbake til Norge. Den tredje og ikke minst viktige er at bilen trenger sårt en ansiktsløfting som t.eks fjerning av mye rust, utskifting av en del karrosseri og skader på denne, samt full lakkering av bilen.

Et slikt løft i Norge ville sansynligvis ikke på noen måte være verdt pengene. Men på langt sørligere breddegrader, har man fremdeles evne og lyst til å reparere slikt.

Vi starter allerede 1.mai, med første stopp i Grimstad. Vi vil gjerne hilse på min gamle mor, samt tilbringe en kveld sammen med Lise og Bjørn. DET VISTE SEG Å VÆRE SVÆRT LURT.

Rent tilfeldig spør Bjørn meg om jeg har skaffet med et såkalt green card. Hvaffornoe? sier jeg. Med sin erfaring i bilturer så har han en bestemt mening om at det var nødvendig i land utenfor EU.Det er da en bekreftelse fra forsikringsselskapet om at det finnes dekning på bilen internasjonalt.

Det ble derfor ingen avgang med Fjordline fra Kristiansand til Hirtshals den 2.mai. Derimot var vi tidlig mandag morgen  på plass hos Gjensidige i Arendal som utstedte et sådant grønt forsikringsbevis.

Kl. 13.00 3.mai var vi på plass på ferjeterinalen i Kristiansand.

Vår superspeed ferje over til Hirtshals

Vår superspeed ferje over til Hirtshals

Vi ankommer Hirtshals etter 2 timer og 15 minutter. Tenker litt tilbake til 2005 hvor vi skulle fra Grimstad til Tybrorøn som tok en god nattseilas for vi så Danmark.

Vi har et grovutsnitt av ruta vår sørover:

Grov skisse av ruten

Grov skisse av ruten

Det betyr en reise gjennom Danmark, Tyskland, Tjekkia, Slovakia, Ungarn, Serbia, Bulgaria og over til Tyrkia.

Turen tok ca 5 dager. Dvs tur og tur, det ble for så vidt en transportetappe. Ingen tenkte på å ta noe særlige blider. Vi kjørte til kl. 18-20 på kvelden, fant et krypinn for natten, deretter av sted neste morgen.

Bortsett fra  Ungarn da. Vi hadde tenkt oss forbi Budapest, men grunnet et forferdelig regnvær 10 mil før Budapest, svingte vi av veien inn til en by som heter Györ. Midt i byen svingte rett inn i en bakgård og havnet på hotell Fonte

Veldig greit hotell

Veldig greit hotell

Ledige rom var det også, så her nøt vi en bedre middag, en kveldstur rundt i sentrum og fant at byen var veldig fin

Riktig idyllisk

Riktig idyllisk

Det er forøvrig en del man bør vite, eller smertelig erfarer på slike turer. I en del land må man kjøpe såkaldt vignetter for å kunne kjøre på motorveier. Det erfarte vi i Tjekkia, hvor vi ble stoppet av politiet og avkrevt bevis på dette.

Siden vi ikke hadde obesrvert nødvendigheten av dette, fikk vi en bot på 100 euro. Men da vi ikke eide Tjekkiske penger, ble vi bedt om å innbetale boten via internett . Det blir nok ikke noe av. Vi får heller unngå Tjekkia på tilbaketuren. Dessuten var veiene ganske så dårlige over store strekninger og egentlig ikke så my å betale for.

Også Serbia hadde vi hørt mangt og meget om. Men veiene var flotte og hadde vår rimeligste overnatting på et motorveimotell for 160 kroner for rommet.

Dessuten var det restaurant der med fullt live orkester. Her var det en sekt eller forening som hadde fest. Fikk ikke helt klarhet i dette.

Fest til langt på natt

Fest til langt på natt

Skulle gjerne ha forbigått Bulgaria i stillhet, men må nevne at ringveien rundt Sofia var i særdeles dårlig forfatning. Det er ikke bare det at det var huller i veibanen, det var kratere. Det ble masse siksakkjøring og var kjempeglad det var dagslys. Ville aldri tort å kjøre den på kveldstid.

Gjett om var glade når vi endelig kryssen den tyrkiske grensen. Ikke bare at vi var kommet så langt, men vi hadde særdeles god bruk for vårt grønne forsikringskort.

Uten dette haddevi aldri i livet kommet inn i landet.

Det lider mot kveld når vi nærmer oss Istanbul. Det blir til slutt nesten stillestående kø. Vi skal over Bosporus stredet og det koster penger. Det åpenbarer seg ca 20-30 bomsteder å passere og hvor skal vi gå? Til slutt får vi øye på et skilt med «ticket» på, men da må vi forsere 6 bilkøer. Det er ikke lett, tyrkiske bilister gir ikke ved dørene. Omsider får vi tråklet oss fram og får vår elekroniske ticket.

Deretter skal alle de 20 bomstedene innsnevres til 3 filer. Det tar oss 4 timer å komme oss over broa.

Dette gjør vi ikke om igjen.

Vi finner ingen overnattingssteder på veien, så vi kjører og kjører. Raster en times tid innimellom og kjører videre.

Etter 30 timer uten nevneverdig søvn, vi svært glade når vi ser skiltet Finike Belediesy. Vi er framme, endelig.

Bilen har fungert perfekt og vi parkerer på marinaens område og stuper til sengs. Det tar 16 timer før vi våkner til liv igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *