Kategoriarkiv: News

En riktig god jul ønskes dere alle!

Vinteren er her, selv om snøen fortsatt mangler.

dscf1313.JPG

Rimfrost

Når termometeret kryper under null og rimfrosten legger seg som et hvitt belegg på trær og mark, er det godt å oppholde seg innendørs. Minus 9 grader sist søndag, føles kaldt, ja svært kaldt her nede i sjøkanten.

Fremdeles oppholder vi oss på hytta og mater peisovnen kontinuerlig. I tillegg har vi anskaffet oss en gassovn. Denne gir raskt varme, hvilket er behagelig når morgentemperaturen innendørs til tider er nede i 4 -7 grader, dog over null. Det påminner meg, hine hårde dager som barn, da familien samlet seg rundt koksovnen under morgenpåkledingen.

dscf1315.JPG

Frostrøyken driver over Hummerbakkfjorden

dscf1316.JPG

Litt julestemning kan vi fange, selv om småbåtene forlengst er brakt på land. Fremdeles isfritt, enn så lenge.

Vi står fremdeles på venteliste i forbindelse med leilighet i Larvik og håper på en løsning snarest mulig over nyttår.

I mellomtiden flytter vi noen uker etter jul til varmere strøk, nærmere bestemt Finike, i Tyrkia.

Honeybird er allerede dypt savnet.

Vi ønsker derfor, familie, venner og bekjente en riktig god jul og godt nytt år.


Fy Fasan

Kanskje i hovedsak et svenskt uttrykk, men siden elgen allerede er i fryseboksen, spaserer 8-10 fasaner rett utenfor hyttevinduet. Hvilken julemat, om nå ei børse hadde vært tilgjengelig. Fy fasan!!

dscf1292.JPG

En delikatesse spaserende rundt hytteveggen

Uttrykket kan også definitivt brukes om været, hvor vannet velter ned fra himmelen. Enda godt den har kommet i form av ferdig måket, for som snø, ville vi vært fullstendig innesperret.

dscf1301.JPG

Alt flommer over

Det ville jo ha vært trist for vår deltagelse i kveldens julebord, som arrangeres av AM`s arbeidsgiver, Planteland.

Nei, nå ser vi virkelig fram til litt mer maritimt liv, i et varmere strøk, såsnart julefeiringa er over.

Vi gleder oss veldig!

Reisebrev fra Finike kap. 2

s/y HONEYBIRD

Reisebrev Tønsberg – Finike, kapittel 2

Allerede 1. september, halv åtte om morgenen, letter vi anker og setter kursen videre sørover mot Brest. Vinden er vestlig styrke 5-6 m/sek. Alle seil blir heist og det bærer fint av sted.
Litt ut på ettermiddagen observeres de første delfinene. Disse har vi savnet, da de alltid er fasinerende å se på, når de dukker opp.
Rundt midnatt stilner det helt og vi har kraftig motstrøm, så motoren må trå til igjen.
Siden det er ganske lang innseiling til Brest, så går både natten og neste formiddag med, før vi kan legge til kai. Vi har da brukt 29,5 timer siden vi forlot St. Peter Port, Guernsey.
Vi spiser på en lokal blåskjell-restaurant, som vi kjenner til fra vår tur nordover og det smaker like godt som sist.
Men vi er slitne etter lang seilas og går tidlig til køys.

ved-kai-i-brest.jpg
På plass i Brest
Brest er i grunnen ganske trivelig. Selv om supermarkedet ligger noen kilometer unna, får man alltid god service der. Siden vi handler i bøtter og spann for flere døgns seilas over Biscaya, får vi igjen tilbud om gratis skyss til marinaen. Vi har imidlertid sykler med oss. Disse ble innkjøpt på Biltema i Arendal, før vi dro, er sammenleggbare og med 5 gear. Helt topp for vårt formål og prisen var det heller ikke å si noe på, kr. 1200,- pr stk. I tillegg har vi sykkelvesker, som rommer utrolig med varer. Det er nedoverbakke hele veien tilbake, så her er det bare å håpe at bremsene holder.
Vel tilbake på marinaen, ble lunsj et aktuelt tema. Vi parkerer syklene, fullastet med varer i utkanten av en uterestaurant og slår oss ned ved et bord.
Ingen ting skjer, så etterhvert går jeg inn i restauranten, får tak i en kelner og spør: «Exuse me, but is the restaurant open?» Han ser litt tvilende ut, men sier da «si, si». Ok, kan jeg da få en meny, på engelsk? Men niks, kun fransk. Jeg spør da om han kan forklare menyen for oss, men til det har han nok ikke språkkunskaper, evne og i hvertfall ikke vilje til å gjøre.
Ved disken sitter en kar som er noe bedre utstyrt med engelsk ordforråd. Ikke for å hjelpe oss ut av situasjonen, men kun for å gi oss et spark på skinnleggen. » I think, when you are a visiting in France, you should speak the language.» Til dette repliserte jeg: «So, if you visit Norway for 1-2 weeks, will you bother to learn our language?»
Et rødt fjes fra en arrogant drittsekk, en «kom dere vekk» holdning fra kelneren, gjorde oss umiddelbart bevegbare. Vi plukket opp syklene og spiste like godt ombord.
Gummibåten vår har begynt å lekke stygt. Bunnen har løsnet fra pontongene og trenges å limes sammen. Et såkalt superlim, i to-komponentsform, ble varmt anbefalt og dermed innkjøpt. Dessverre fikk vi ikke testet dette, da regnet øste ned .

Vi fikk heller vente til solrikere dager og håpe på at vi ikke trengte gummibåten med det første.
En stor seilbåt med dansk flagg, minst 75 fot lang, legger til aktenfor oss. Vi gir dem en hand med fortøyningene og som takk for hjelpen inviteres vi ombord til en Tuborg. Det er som å entre en UFO. Her var instrumenter, flatskjermer, VHF-systemer, datastyrte vinsjer for alle seil og trimming av disse. En rundtur inne båten forsterket inntrykket, her er det ikke spart på noe. Eieren, som nylig hadde solgt sin fabrikk i Danmark, har spesialbestilt båten hos X-Yacht, som en av de svært få i denne klassen, både med hensyn til størrelse og pris. Antatt rundt 50 mill. DKK
Jeg kunne likevel ikke dy meg, så under vår pils-seanse etterpå, sier jeg at «dette er jo utrolig imponerende. Jeg har kun en ting du ikke har og det er badekar». Hans to medseilende kamerater bare sprutet ut i latter, mens eieren selv ble bemerkelsesverdig taus.
u-bat-ekskorte-ut-av-brest.jpg
Vi får staselig u-båt ekskorte ut fra Brest
6. september venter vi på høyvann for å gå til dieselkai. Biscaya står for tur og vi fyller opp tankene. 3-dagersvarselet er godt og det er på tide å komme oss over Biscaya før høstværet setter inn for fullt. Det er lite vind, med dønninger og vi slingrer avsted. Vi må dra sent på ettermiddagen ettersom vi da får tidevannsstrømmen med oss.
Kursen er sydvest og den vinden som etter hvert dukker opp, er også sydvest. Vi får følge med mengder av delfiner i morgentimene den 7. september.
Heldigvis er vinden svak, slik at vi kan gå i retning mot La Coruna. Det er vel få havstrekk som er skildret mer dramatisk enn akkurat Biscaya. Storm, forlis og strabaser har fulgt denne havstrekningen i uminnelige tider. Det er derfor alltid spennende hver gang man krysser denne havstrekningen.

Vi husker jo turen nordover, med havblikk, tunfisk, hval, delfiner og blikkstilt hav. Denne gangen blir det ikke fullt så idyllisk. Sydvesten øker til 6-8, ja opp tl 12 m/sek og vi stamper i motsjø med 3,5 – 4 knops fart. Vi er allerede på det tedje døgnet og med denne farten vil vi ytterligere ha 1-2 døgn i sjøen. Vi bestemmer oss derfor å dreie mer sørover for å få litt hjelp av vinden og heller komme litt lenger øst på nordkysten av Spania.
Ria De Vivero blir derfor målet. Ut på natten 9. september svikter autopiloten og dermed blir det kontninuerlig rortørn resten av overfarten.

Tidlig på ettermiddagen klarer vi å manøvrere oss inn i fjorden til Vivero, finner en ankerplass og slipper dreggen. Oppankringen er ikke særlig bra, altfor nære en fjellvegg. Men å få ankeret opp igjen var ikke spesielt enkelt. Den hadde nemlig fått tak et et gammelt mooringtau med en svær sementblokk Omsider får vi hele skitten opp i vannlinja, slik at vi kunne kutte tauet. Vi tar oss litt lenger inn i bukta og ankrer opp på nytt.
Denne gang ikke svært langt fra en fin sandstrand. Ankring er den eneste mulighet, da bryggeplass ikke er tilgjengelig. Forøvrig har vi fått greie på i ettertid, at det ville ha vært mulig å gå til en liten marina oppe i elva. Men i følge våre sjøkart var det alt for grunt for oss. Vi visste ikke at kanalen opp var blitt mudret opp med en dypgående på 2,5 – 3 meter.
På en måte var vi jo fornøyde med situasjonen. På den andre siden kunne vi ikke komme i land, sånn uten videre, grunnet lekk gummibåt. Men siden vi på den tid var ihuga røykere og at lageret av sigaretter var skrumpet inn til 4 stk, føltes situasjonen relativt prekær. Noe måtte gjøres.
Vi fikk etter hvert dradd gummibåten sånn halvveis inn i cockpit, fikk tørket av den, da den var søkk våt. Regnet har kommet i kraftige byger, så utendørs virksomhet er helt uaktuelt. Fram med superlimet innkjøpt i Brest og klistret båten sammen så godt det lot seg gjøre.
Etter å ha røykt opp de siste sigarettene, samt rester av tørr hollansk rulletobakksrusk, var det gått 6 timer. I følge bruksanvisningen på boksen burde vi vente ytterligere 42 timer, men vi ville gjøre et forsøk på strandhogg. Uten å tråkke for mye i baugpartiet, kommer vi oss ombord, tar årene fatt og siden vi har dønning og vind med oss, kom vi ganske raskt inn på stranden.

strandhogg-i-vivero.jpg

Strandhogg i Vivero
Riktig nok brøt bølgene såpass at Anne Marie ble ganske så søkkvåt. Uten en klage og svært lykkelig over å sette beina på fast grunn, begav vi oss begge inn mot sentrum.

pa-vei-til-vivero-sentrum.jpg

På vei mot sentrum

Riktig nok hadde vi glemt at det var søndag og dermed var alle tobakksbutikker stengt, men fant etterhvert en Pizza-restaurant med sigarettautomat. Etter å ha vekslet betydelige summer av euro i mynter, ble denne behørlig plyndret, til betjeningens muntre kommentarer. Gode og mette etter pizzaspising måtte vi bare begi oss i vei før det ble helt mørkt.
Roturen tilbake ble en adskillig lengre affære. Limingen holdt ikke og etterhvert tok vi inn en del vann. Synke, ville den uansett ikke, da den fremdeles holdt på luften i pontongene. Med motvind, bølger og båten halv av vann, slet vi oss av gårde. Vi klarte det til slutt og våte til skinnet, men med tørre ryggsekker kunne vi entre Honeybird. Lasten var jo dyrebar.
Dønningene øker på ut over kvelden og natta. Det gjør det svært så utrivelig ombord. Før daggry morgenen 12 september letter vi anker og setter kurs mot La Coruna. Siden det er ganske vindstille, slingrer vi avgårde. Men bedre ingen vind enn motvind. Vi passerer kapp Prior, kan endre kurs til mer sørlig retning. Vinden øker på 8-11 m/sek men denne gangen heldigvis fra Nordvest
Vi passerer La Coruna og setter kursen inn i nabofjorden og ankommer Sada Marina, rundt kl 19.00 lokal tid, i det mørket senker seg over Nordspania.

sada-marina.jpg

Sada Marina

Å velge Sada Marina er ikke tilfeldig. Vi har gode erfaringer med den på vår tur nordover. Stedet er passe stort med alle nødvendig fasiliteter i umiddelbar omkrets. Et stort supermarked i nærheten har tilbringertjeneste av varer, dersom man handler over en viss sum.
Vi bør egentlig komme oss av sted snarest mulig grunnet besøk av min søster Gerd Britt. Meningen er å møte henne i Lisboa. Været setter imidlertid en stopper for dette og det går hele fire dager før vi kan komme avsted. Vinden har løyet til 4-6 m/sek, men vi vet at det alltid blåser en god del utenfor Kap Finisterre og det stemte godt. Vinden øker på, opp til 12-14 m/sek, men siden det blåser nordvest kommer den inn akten for tvers og gir oss kjempefart sørover. Det er første gang vi har lest av 10-11 knops fart. Egentlig har vi tenkt oss kun en dagseilas. Vi har på forhånd sett oss ut en liten fjord sør for Finisterre med gode ankringsforhold. Men siden vindretning og sjø vil gjøre seilasen, både våt og utrivelig, fortsetter vi mot Bayona.

Det blir en ny nattseilas uten autopilot. Vi fikk ikke reparert den i Sada. Det er såpass tøft vær at AM ikke klarer å styre skuta, så jeg får bare rigge meg til med tissebøtte mellom beina og hendene på rattet.
Bayona ligger svært åpen i dette været og etter å ha studert kartet nøye, finner vi ut at vi endrer kursen til Sagenjo. Vi burde komme mer i le av vinden og dermed gi oss litt smulere farvann.
Vi runder kappet ved Pombeirino fyr, men det gjør vinden også. Det er som å komme inn i en vindtunnel. Det brøt så stygt over grunnene mellom øya Ons og fastlandet at vi ikke turde gå gjennom der, i alle fall ikke natterstid. La om kursen igjen og seilte rundt hele øya. Grytidlig, mens det ennå var mørkt, ankommer vi Sagenjo, presser oss hårfint inn mellom to andre båter, og får litt hjelp med fortøyningene av et par morgenfugler.
Vi sov lenge den formiddagen. Ut på dagen sjekker vi inn og jakter på reparatør til autopilten. Det skal finnes en kvalifisert sådan på marinaen.
Om jeg ikke har nevnt det før så er Galicia et flott seilingsområde. Mange fine bukter, fjorder og småsteder. Det eneste problemet er språket. Her snakkes hverken Spansk eller Engelsk. Galicierne har sitt eget språk.
Det tar derfor adskillig tid å framføre vårt ærend. Det sendes bud til den ene og andre og til slutt er vi en flokk på 5-6 stykker. Omsider er en av dem villig å komme ombord for å se på hva som er galt. Dunker litt i autopiloten, rister litt på ledninger, ser på meg og kommer med en tirade av gloser, som jeg ikke forstår, samler sammen verktøyet sitt og forsvinner. Riktig nok er det blitt sent, så jeg regner med at han dukker opp neste morgen.
Gerd Britt (fork. GB) har ankommet Lisboa og foreløpig installert seg på hotell. I lengden er det jo litt kjedelig å være der, alene, spesielt siden hun har tenkt seg på seiltur med oss.
Vi blir enige om at hun reiser opp til oss i Sagenjo og møter oss her, siden det er litt uvisst når vi kommer oss videre. Det blir en strevsom tur, ettersom hun i tillegg til egen bagasje, frakter med seg flere kilo Synnøve Finden ost, en haug med bøker og mange kilo kaffe, bare for å nevne noe.
Først tog fra Lisboa, overnatting ved grensen til Spania. Nytt tog dagen derpå og til sist en times busstur.
Hun er tydeligvis svært glad for å komme fram, noe vi definitivt er enige i.
Imellomtiden har vi omsider fått reparert autopiloten. Det tok sin tid da vår mekaniker slettes ikke dukket opp dagen etter. Ut på dagen fikk jeg omsider tak i en engelskyndig dame i marinaens administrasjon. Hun var forøvrig svært hjelpsom. Etterhvert kunne hun fortelle at mekanikeren ikke hadde tenkt å reparere noe som helst, men hadde bedt oss investere i en ny. En slik raushet på bekostning av våre lommebøker, syntes jeg være en svært arrogant holdning, siden jeg selv, etterhvert, mener å ha diagnostisert feilkilden. En dårlig kontakt eller utslitte børster i selve hydraulikkpumpa, er trolig årsaken.
Vår engelsktalende venninne tar etter hvert poenget og ringer til en annen utenforliggende spesialist.
Selv han er ikke enig i min vurdering og bruker et par timer på elektronikkbiten, før han fastslår at jeg har rett. Det er børstene. Men det ville ta tid å få tak i nye reservedeler fra Autohelm. Jeg innsisterer derfor på at slike børster er standard over alt og om han ikke finner prikk like i verkstedet sitt, så kan han tilpasse det han har.
Mekanikeren kommer faktisk tilbake med nye børster dagen etter og alt fungerer igjen som det skal. Hurra for vår engelsktalende tolk. Regningen for to børster var ikke fullt så morsom, 200 euro.

Galicerne har også spesielle middagsrutiner. Det å forsøke spise middag i 7-tiden på kvelden, kan man bare glemme. Restaurantene åpner ikke før i 9-tiden og de fleste gjestene ankmmer først mellom 10 og 11. Da gjerne med hele familien på slep. Her er mor, far, bestemor og barn fra to-årsalderen og oppover. Og de spiser, spiser og atter spiser. Vi satt en kveld og beundret en slik familiemiddag ved nabobordet. Først kommer det inn masse småretter og salater, deretter et digert fat med skalldyr. Etter en times jobb med dette, viste det seg at dette kun var forretten. For nå kommer nemlig hovedretten, bestående av kjøtt, fisk, grønnsaker og masse tilbehør. Vi er stumme av beundring. Måltidet er slettes ikke over, i det mengder av frukt, desserter og iskrem settes på bordet. Selv ungene oppfører seg eksemplarisk, der de sitter ved bordet og deltar i det som foregår. Selv ikke lang siesta, kan forklare dette??

I Sagenjo ligger også et par båter som detar i Ocean Volvo Race. Moviestar og Pirat of Caribien. Movistar er ute på testtur og en sverm av båter følger den, idet vi omsider forlater Sagenjo med kurs for Bayona. Det er et flott syn.
Det er allerede blitt 22. september. Vinden er sydlig, styrke 4 m/sek som etter hvert løyer helt. Så kommer tåka rullende og vi får stole på GPS og radar.
Det er mye trafikk i området og alle sanser er skjerpet. Tåke har vi stort sett hele dagen og utenfor Bayona, tykk som grøt. Plutselig letter den og rundt oss ligger massevis av små fiskebåter som vår radar ikke har klart å registrere. At de tør!.

bayona.jpg
Ved brygga i Bayona

Marinaen forlanger 40 euro pr. natt, så dette er ikke noe blivende sted for oss og allerede tidlig neste morgen er vi på farten igjen. Tåka er borte, vinden er borte, men været er flott.
Vi når Varzim i det solen går ned og får lov å ligge på egen brygge, langsetter.
På kvelden inntar vi turens desidert beste middagsmåltid. Dette til og med på Marinaens yach-restaurant. Jeg sverger på at jeg ikke har smakt lignende biffmåltid siden Lefkas i 2002. Både GB og AM var helt enige.
Dessuten var dette en marina etter vår lommebok. Kun 18 euro ble regningen denne gang. Men så er vi da endelig i Portugal.

God (H)elg

Om elgjakta nå omsider er over?

derom har jeg ikke full oversikt, men vi fikk en elg på døren.

Riktignok ikke i live, men like fullt til hodebry da den kun var forhåndspartert i store og uidentifiserbare stykker.

elg-i-boks.jpg

Naturligvis har vi kokebok, men den anviser de edle deler av gris og ikke elg. Vi håper og tror likevel at, anatomisk, er de sammensatt på noenlunde samme måte.

hva-gjoer-vi-naa.jpg

Hm, hvar gjør vi nå?

AM og jeg skrider til verket på jakt etter identifiserbare kjøttstykker. Alt av usikre kjøttdeler ble automatisk til karbonadedeig, resten ble stek(er).

hvor-er-indrefilleen.jpg

På jakt etter indefilleen

karbonade.jpg

Det ble svært mye karbonade etter hvert
Men uansett, elg er elg.

packad-och-klar.jpg

Packad och klar, for fryseboksen denne gang

God (h)elg

Reisebrev fra Finike kap. 1

Kapittel 1, Tønsberg Guernsey
Skrivende stund, 26.januar 2007.01.26

Som man kan se av datoen ovenfor, så har det gått svært så lang tid siden vi forlot Tønsberg og Sjøsenteret marina 29. juli 2005. Da for å foreta den lange reisen tilbake til Middelhavet.
Man undres aller mest over hvorfor i alle dager dro vi helt til Norge, opp til vinter, kulde, snø og masse strabaser underveis.
Vi burde egentlig stoppet i Gibraltar, eller i hvert fall i La Coruna, for å slippe unna Biskayabukta, den Engelske kanal, all trafikken fra Dover, til Hamburg, Antwerpen og alle de andre store havnene, for ikke å snakke om storm uten for Horns Rev på Jyllandkysten.
Men neida, vi hadde fått det på hjernen at til Norge, det skulle vi. Kanskje så vi for oss seilas i den norske skjærgården, med lange, lyse sommerkvelder, vennetreff med koseprat og rødvin, ligge til ankers i en nydelig ”lagune”, f.eks ved Svenner??.
Kanskje en tur nordover mot Lofoten og midnattssol, eller Gõta kanal fra Gõteborg til Stockholm? Med rautene kyr langs siden, sluser og innlandssjøer for deretter å seile brakkvann i Østersjøen?
Men gjorde vi det? Langt i fra. Anne Marie jobbet stort sett bestandig og spesielt i helgene. Dermed forsvant den ene flotte anledningen etter den andre. På den andre siden, gjorde det jo godt i portemoneen med alle de ekstra omkostningene turen nordover hadde gitt oss. Men vi kom da i hvertfall til Koster, til og med to ganger i løpet av to år!
Kanskje vi egentlig bare dro til Norge fordi vi ikke hadde noe annet å gjøre? Eller var det bare det at ”noen” på forhånd hadde uttrykt at det kom vi aldri til å klare? Kanskje det bare var det?
I alle fall, etter to vintre i båt, under presenning, med sørgelig lite dagslys, is på gangveien, snøstorm på brygga, dryppende kondensvann i køya, eller i beste fall kun regnvær hvor følelsen av druknet katt, stadig var kvelende til stede, fant vi ut at Middelhavet, ja Middelhavet, var stedet vi virkelig burde være. Sol, deilig temperatur, ja selv vintereren, en januardag i kortermet skjorte, mysende mot solen men en kald pils i hånden, virket utrolig forlokkende.

flåten samlet

Hele flåten samlet på Sjøsenteret Marina, Vallø, Tønsberg

Vi dro, 29. August 2005 løsnet vi fortøyningene, fylte opp dieseltankene og la i vei på første etappe til Stavern.

Vi, i denne sammenheng, var Sigve og danske Kim, nye venner vi hadde fått i Vallø,som gjerne ville seile med denne etappen. Anne Marie derimot, kjørte bil da hun måtte innom Sandefjord for å ordne de siste forsikringspapirene vi trengte, samt bringe våre to gjester trygt tilbake til Tønsberg senere på kvelden. Det var en nydelig dag, men desverre ingen vind, noe som resulterte i en ren motorbåttur. Ikke desto mindre var det en ny, fantastisk følelse å igjen være på farten.

I Stavern ble vi i hele 3 døgn. Det var så mange som gjerne ville si adjø og ønske oss god tur. Vi hilser spesielt til Mette Marit og Espen med barn, Åse og Gunnar, Bibbi og Thor Egil, Unni og Tom Egil samt AM`s foreldre, Ellen og Thor. Restaurant Piraten skapte den hyggelige atmosfæren og gjorde oppholdet svært trivelig.

Før vi virkelig legger ut på den store seilasen, står enda en by for tur. Så 1.august legger vi kursen mot Grimstad. Her blir de siste forberedelser gjort. Skifting av dieselfiltre, rep. av vinduer samt innkjøp av ny kombi seillanterne for montering i toppen av hovedmasten.
Vi ble noen dager her også, faktisk en hel uke. Men vi fikk sagt behørlig adjø til både mor, Lise og Bjørn, samt en rekke andre bekjente.

Den 7. August, settes mesan, forseil og storseil med kurs for Thybroøn i Danmark. Vinden er svak, men øker etter hvert til WSW 4-6 bf.
For første gang på lenge, skal vi igjen smake på nattseilaser, og i grålysningen neste morgen ankommer vi havnen, finner bryggeplass og går rett til køys for å få noen timers søvn. Men det er utrolig deilig å være på langfart igjen.

Vi hadde med vilje unnlatt å fylle diesel i Grimstad, da vi regnet med at Thybroøen hadde de nødvendige fasiliteter, som den store fiskerhavnen den er.
Riktig nok lå det en diger dieselpåfyllingsbåt i havnen, men utrolig nok stengt for lystbåter. Avgiftsfri diesel var ikke tilgjengelig lenger og derfor var vi henvist til nærmeste bensinstasjon. Denne lå for sikkerhets skyld så langt unna som det var mulig å komme, uten å passere bygrensen. Tilbringervirksomhet, f.eks. tankbil, var ikke med i menyen for mulig service fra den lokale befolkning. Marinakontoret hadde imidlertid tatt tak i problemet og kunne stille til disposisjon en trillevogn med plass til 6 kanner a 10 liter. Med et ønsket kvanta på 400 liter diesel, er det enkelt å regne ut at dette ville utgjøre en alt for lang arbeidsøkt, ca 7 turer a ca 1 time pr. tur. Siden vi hadde tenkt oss avgårde snarest mulig, reduserte vi behovet til 3 turer til bensinstasjonen. Med 180 liter burde vi komme oss greit til Den Helder i Nederland. Selv om Danmark er et flatt land og trillevennlig som sådant, så har man likevel lagt inn en del hindringer, som fortauskanter, overganger og sperringer. Vi hadde en lang og slitsom dag.

Avgangen ble imidlertid ganske snart utsatt likevel, etter en titt på værvarselet. Meldingen lød på stiv kuling til liten storm og regn, flere dager framover. Det skulle faktisk bli 14 august før vi kom oss videre, da med godt avgnagd skuteside, forårsaket av fendere fulle av våt sand som hadde renskurt styrbords side.
Nei, Thyborøen var slettes ikke lenger den samme som på turen nordover.
Men nå var været fint, sol, med en fin bris på 6-8 m/sek og alle seil oppe. Vi lå stabilt og fint i sjøen selv med fremdeles mye dønning etter stormværet. Kursen ble satt for dirkete seilas til Den Helder. Vi var allerede sent ute for å møte AM`s bror Thor-Egil med datter Christine og samboer Bibbi, som allerede ventet på oss. Dagen gikk og natten med, før vi kunne entre den svært så trange inngangen til Den Helders marina. Med våre gjester vel installert ombord og noen timers tiltrengt søvn, tar vi fram våre nyinnkjøpte, sammenleggbare Biltema-sykler, pluss ytterligere 3 innleide, og snart er hele hurven på vei inn til sentrum. Indre sentrum er både koselig og innbydende. Ingen motoriserte utrustninger får ferdes her. Etter besøk på internettkafe, diverse ”must”-butikker for damer, blir tiden tilbrakt på hovedinnkjøpssenteret for mat og drikke. Siden vi ville oppholde oss noen dager i sjøen, ble samtlige sykler betydelig nedlesset av varer som kun skulle benyttes til innvortes bruk og det ble ikke lite. Det måtte ekstra tauverk til, slik at vi så ut som et kinesiskt sykkel-flyttebyrå der vi møysommelig tråkket oss tilbake til basen.

am-sykler-med-proffene.jpg

Handletur til Den Helder. Anne Marie i kapp med proff-sykelistene

Er det ikke pussig at så mange havner og marinaer absolutt skal plassere dieselpumpene innerst inne, mest utilgjengelig og krøkkete, og helst slik at man kun kan nå dem på høyvann? Slik var det også i Den Helder. Trangt nok var det fra før og etter å få fyllt opp tankene, var det nesten umulig å få snudd innerst i havnebassenget. Når man da i tillegg ikke er den lykkelige innehaver av baugpropell, blir slike operasjoner en sann prøvelse. Men med hjelp av motor, båtshaker og andre frivillige, gikk det bra også denne gangen og vi kunne omsider forlate havna uten forsikringssaker lurende i bakkant.
Ca kl. 1300, 18. august er vi igjen ute i åpent farvann. Vi får en deilig østlig bris, dvs. fra land og vi seiler hele dagen uten motorstøy og andre forstyrrende elementer. Thor-Egil vil fiske og hiver ut noen fiskekroker. Det sier ”smakk” og i løpet av 20 minutter ligger 30 sprellende makrell på dekket. Det var mer enn nok for vårt behov. Spesielt siden ingen hadde lyst på fiskemiddag. Ved solnedgang stilner vinden helt av og vi må starte motoren. Den tusler og går hele natten og i nitiden om morgen sluser vi inn til Stellendam Marina.

Christine og Bibbi må dessverre forlate oss her. Ferieuka var allerede brukt opp. Etter en hastig avskjed tidlig 21/8 om morgenen, blir damene med bagasje satt i land. Det er ikke meldt spesielt godt vær, så vi vil gå ”innaskjærs” ned til Breskens (som ligger rett nord for den Belgiske grensen). Dette er en grei ”stående mast” rute. Det vil jo ikke gå så fort, i og med nødvendige venting på broåpninger, sluser etc.

Spesielt betenkt ble jeg i en sluse hvor maksimum mastehøyde var 19,20også meter. Var ikke dette vel lavt? Mente at egen mast skulle være omtrent samme høyde. I det vi seg inn i slusen, stirret vi alle mot mastetoppen i påvente av en skikkelig bråstopp. Men ingenting skjedde og sannsynligvis gikk vi akkurat såvidt under brospennet, også med seilelanterna i mastetoppen fremdeles på plass.
Vi overnatter i Bruinisse. Stedet er velkjent fra turen nordover hvor GeBe forlot oss, trolig ganske lettet, etter en nokså strabasiøs seiltur gjennom den Engelske kanalen.
Man må egentlig selv ha seilt på kanalene for å forstå hvor fint det er. Skal vedlegge noen bilder for å forøke beskrive dette. Skiftet mellom trange passasjer, åpne innlandssjøer, lektere i full fart, broer som blir åpnet kun for deg, sluser og hjelpsomme, hyggelige mennesker, gjør det hele til en spesiell opplevelse. AM har sagt det flere ganger.” Når jeg blir så gammel at jeg ikke orker å heise seil lengre, så skal vi ha en båt og seile på kanalene”.

langs-pasanten-i-bruinisse.jpg

Langs passanten i Bruinisse

Fra Bruinisse seiler vi videre i Süd Beverland og sent på ettermiddagen er vi i Breskens. Byen er prikk lik det den var for 3 år siden, her skjer tingene ikke over natten. Vi ble faktisk i hele fire dager. Vi forbereder oss på en lengre seilas og handler inn mat og drikkevarer i flere vendinger.En ekstra trillevogn ble så gar innkjøpt for å få varene vel ombord. En del småreparasjoner skulle også utføres og ny seilerlanterne skulle monteres i mastetopp.
montering-av-seilerlanterne.jpg

I mastetoppen for å montere seierlanterne

Den 26 august legger vi i vei tidlig om morgenen. Etter hvert øker vinden på, til 12-14 m/s,og som vanlig, midt i nesa. Krapp sjø og med mye vann på fordekk, gir oss ekstra jobb med å tette luker til kontor og lugar forut, samt at ventilen ned til badet ikke helt tetter som den skal. Vinden løyer en del når vi nærmer oss Dover Strait og neste morgen er det sol og vindstille.

Utenfor Bologne ble vi imidlertid oppkalt av et franskt kystvakt-fartøy. Etter en del meningsutvekslinger hadde de likevel lyst til å besøke oss. Med beordring om å senke farten til 4 knop, sjøsatte de en hurtiggående gummibåt med fire mann, væpnet til tennene. Vi hjalp dem høflig ombord og mens «sjefen» gikk gjennom alle skipspapirer, sømfarte de andre tre, absolutt hele båten. Etter to timers romstering, fant de vel ut at vi var av det hederlige slaget og forlot oss i en munter stemning.

Kaoset de hadde skapt ombord, ble til en like lang opprydning som det visitten varte.

franske-tollere-utenfor-bologne.jpg
Franske tollere ombord. Kystvaktfartøyet i bakgrunnen

Det ble en stille natt og motoren ruset og gikk. Med en nydelig soloppgang over et blikkstille hav, begav vi oss ut i dagen den 28 august. Klokken 11 på formiddagen begynte plutselig motoren å fuske, for deretter å stoppe helt. Etter en raskt analyse av problemet var konklusjonen at vi hadde gått tom for diesel. Helt utrolig, at jeg kunne ha feilkalkulert dieselbehovet så grundig.

Riktig nok hadde jeg ikke tenkt å komme til Guernsey med særlig mye diesel igjen på tankene, da Gurnsey innbød til den hyggelie tax-frie varianten, men dette var likevel en skikkelig bommert.
Vi fyller opp litt reserve diesel, ca 10 liter og regner med at det skule holde inn til nærmeste ankerhavn. Der tok vi igjen feil og ca 2 n.mil utenfor kysten av Frankrike, sa det stopp igjen. Det viste seg at vi hadde fått lekkasje i dieselslangen mellom tankene, hvor sannsynligvis flere liter av reservene lå igjen i kjølsvinet.
Denne gangen er situasjonen noe mer alvorlig i og med vindstille, stor tidevannsforskjell, med kraftige tidevannstrømmer og at vi er alt for nære land.
Noen forsøk på å kalle opp lokale myndigheter over VHF ga ingen uttelling. Ingen båter i nærheteten lot seg affisere, så det endte opp med en mobilsamtale til Rogaland radio, som igjen satte oss i forbindelse med Redningssentralen i Norge. Disse tok i sin tur kontakt med sitt søsterselskap i Frankrike, som etter noen timer, faktisk dukket opp.

Etter å ha fått slepeline ombord, bar det i en hei dundrenes fart av sted. Det var tydelig at slepebåten hadde det travelt, for her gikk det unna i 8-9 knops fart. Årsaken forsto vi etter hvert, vi måtte rekke slusen i St. Vaas før den stengte for kvelden. Det var også i siste liten. Først havnet vi på grunn utenfor slusen, deretter dradd inn og dyttet på plass ved dieselkaia.

Ved passering av sluseportene hadde det samlet seg en del tilskuere til dramaet. Begeistrede rop og klappsalver hørtes idet vi passerte sluseporten, sansynligvis for godt utvist franskt sjømannskap.
Vi kunne også slappe av, tok tidlig kveld for å være utvilte og pigge neste morgen. Søvn hadde det jo vært så som så med de siste par døgn.
29/8 kl 0800 om morgenen åpnet dieselpumpen og vi fyllte likegodt opp med 500 liter og var klar til å gå. Men nei, vi sto godt på grunn og hadde ikke noen mulighet til å komme noen sted før neste høyvann, 9 timer senere.
Det gjorde at vi fikk tatt en titt på byen. Faktisk er St. Vaas en nydelig liten by, med hyggelige små kafeer og utesteder. Været var flott med solskinn og 24 grader i skyggen.

pa-tur-i-st-vaas.jpg

På fottur i St. Vaas

Kl 1600 UTC kom vi oss omsider avsted, det gikk greit ut av slusen og havnebassenget. Litt lenger ute holder vi klar av en fiskebøye. Men plutselig kommer den etter oss i en voldsom fart. Heldigvis hadde kjølen og ikke propellen fått tak i tauet til bøya og med litt manøvrering med båtshaker o.l. blir vi kvitt problemet.
Vi holder utrolig god fart. Vi har medstrøm hele kvelden og natta og tidvis er vi oppe i 8-9 knops fart. Kl. 0630 den 30/8 ankrer vi opp i Havelet bay, Gurnsey og stuper til sengs for å få noen timers søvn.
Thor Egil er litt utålmodig for å komme seg av sted med et fly hjemover. Ut på formiddagen ror vi i land, tar kontakt med første og beste reisebureau. Disse kan ikke hjelpe til med billett, så vi tar like godt en drosje til flyplassen, Der har de faktisk ett sete igjen på et fly til Stansted som til og med korresponderer med Ryan Air til Torp. Vi ser Thor Egil vel av gårde, finner en drosje tilbake til St. Peter Port og ror ombord.
Vi er igen alene som ofte før og begynner allerede å planlegge turen videre til Brest og over Biskaya, nok en gang.

guernsey-ved-solopgang.jpg

Guernsey ved soloppgang

havelet-bay-guernsey.jpg

Vel oppankret i Havelet bay