Kapadokya dag 3, Hjemtur

Vi hadde for så vidt forventet væromslag til den mer fuktige typen. Men vi hadde ikke forventet oss snøvær. Men det var presis det som strømmet ned fra himmelen neste morgen. Litt morsomt likevel, sålenge det ikke ble alt for mye av det.
Vi skal hjemover.

snedekt-landskap.jpg
Minner oss om Norge
Vi skal lide oss gjennom 750 kilometer i minibuss. Litt annen rute denne gangen. Dvs samme rute tilbake til Konya. Vi for står det slik at vi skal ha et stopp i Aksarai, med noe kameler og greier. Det er umulig å få klarhet i hva dette var for noe. Videre snakkes det om Burgur. Dette er en by som ligger betenkelig langt unna alfarvei. Vi forsøker å få brakt klarhet i dette, men hverken vår «profesjonelle» guide eller sjåfør kan gi oss konkrete hint. Jeg bretter ut kartet, men får ingen gode svar annet enn det er over 60 mil til Burdur. Såå intelligent! Vår guide fikk svært lite tips.
Vel, vi får se hva som skjer.
Aksarai regnes med til regionen Kapadokya. Det viser seg at del vi skulle se en karavanestasjon her, fra 1229. Ruten er en del av den forlengede silkeveien og her er en av flere slike hovedstasjoner for kameler. Man kan ikke komme unna Seljuk turkernes innmasj. Spesielt siden de bebor dette området ennå. Sultanhani Canavaserai er eksempel på dette.
sultahani.jpg

Sultahani Aksaray
Vi passerer Konya på nytt og drar nok en gang innover i fjellheimen.

storbyen-konya.jpg

Storbyen Konya

Vi skal kjøre forbi de to store innsjøene Beysehir og Egirdir. (Se rutekartet nederst på siden).
insel.jpg

Innsjø Egirdir

Nå begynte magen å romle på noen og hver og enkelte mente at det nå var min oppgave å kommunisere med sjåføren for snarest få en lunsjpause. Dette ga ikke resultat. Først når Joanna proklamerte at det var rett før hun tisset i buksa, at sjåføren gjorde holdt på en bensinstasjon. Men her var ingen mulighet for en matbit og jeg fikk igjen kjeft fra Ute, som nå begynte å få alvorlige sultproblemer.
Sjåføren bare smiler og sier «Isparta tanam». En time senere er vi i Isparta, klokken har passert 1500 og vi finner en lunsjkafe, rimelig oppe i gata.
Plutselig står sjåføren der også, nå sammen med en ung dame som han presenterer som sin datter. Vi forstår plutselig hvorfor han ikke hadde lyst til å stoppe tidligere. En liten prat med datteren, var nok svært viktig. Hun studerte økonomi i Isparta og det var ikke ofte de hadde anledningen til å møtes. Det var hun som kunne uttrykke dette på engelsk. Vi så nok en tåre der vi vinket adjø.
Vi er litt spent på hva i all verden skal gjøre i Burdur. Det viser seg at det er dype grotter og en underjordisk elv som går der. Nå er det imidlertid blitt så sent at det er ingen, overhodet ingen, som gidder å utforske stedet. Alle peker på sjåføren og sier: «Finike next».

grottene.jpg

Kart over grottene og undervannselva i Burdur

Vi drar via Korkuteli og Elmali og er i Finike rundt 2200.
Det var kjempegodt å være hjemme igjen og bestemte meg for IKKE å gå fjelltur dagen etter.

kartet.jpg

Kart over turen, totalt ca 1800 km på 3 dager
PS
Vil laste opp flere fotos fra turen . Gå til Andre linker deretter trykk «To our photo album». Søk deretter på mappen Kapadokya.
Ellers synes vi det er hyggelig å få hilsener, kommentarer osv på Vår gjestebok. Bruk den gjerne. Vi sjekker denne hver dag.
DS

Finike i regn

Så var vi kommet til siste dag i Mars. Vi har akkurat vært ute på innkjøpsrunde, bl.a. på markedet.

Bare for å fortelle at det regner i Tyrkia også, vedheftes bilde

finike-i-regn.jpg

På markedet

Kapadokya dag 2

I begynnelsen var jorden øde og tom og mørk. For millioner av år siden spydde vulkanene fra Erciyes i øst til Hasan i vest ut lava og aske i det området som nå er kjent som Kapadokya. 20.000 kvadratkilometer som senere gjennom voldsom vind og vann erosjon i hundrer av år, skapte disse formasjonene av hardt fjell og vasket bort mykt fjell og jord. Derav disse fantastiske skorsteinene.

skorsteinene.jpg

De merkelige lavaformasjonene
Men i dag skal vi først og fremst besøke Derinkuyu. Stedet ligger 29 km fra Nevsehir som er hovedsetet i regionen. Her finnes nemlig en av de mest interessante underjordiske byene. Man kjenner til 34 slike byer i området og antar at det er mange flere uoppdagede.
En av de få kristne kirkene St. Theodor med klokketårn ligger rett ved inngangen.

Det er med en litt underlig følelse man begir seg inn. Det er smalt og trangt i trappene. Her har altså Hittiter, Romere, Bysantere og kanskje pro-Hittiter levet og bodd. Byen har på det meste plass til ca 10.000 mennesker. Vi befinner oss til slutt 60 meter under bakkenivå, 8 etasjer nede. Det meste av funn er fra den kristne tidsepoken, altså 600 – 700 år etter K. Her var rester etter kirkerom og dåpsbasseng i første og andre etasje, samt lagerrom, kjøkken og vinkjeller.
Det var spesielt under arabiske raider man gjemte seg her. Det antas at tunneller fra 3 og 4 etasje rakk helt til en annen underjordisk by, Kaymakh, 9 km unna.

derinkuyu.jpg

Den underjordiske byen i Derinkuyu
Ja denne byen kunne man skrive mye om. Men de som er spesielt interressert kan lese mer på f.eks nettstedet: www.hitit.co.uk/tosee/cappy/ucities.html


chris-i-underjordisk-by.jpg
Chris på vei nedover
samling-i-bunnen.jpg

Samling i bånn, 60 meter under overflaten
Det er kjølig her nede og trangt. Likevel hevdes det at de opprinnelige beboerne, var omtrent like høye som dagens gjennomsnitt.

Men vi skal se mye mer. Vi drar videre til duenes dal som ligger ved byen Ürgup. Det som særpreger denne er at over alle innganger (dører) i fjellet er det laget en rekke med hull, hvor duene kunne komme inn. Noe uklart om hva man brukte disse duene til, bortsett fra å spise dueegg.

duedalen.jpg

Duenes dal
Deretter kom det mer kommersielle, et besøk på en smykkefabrikk. Mange flotte ting, men det lå nok godt over vår lommeboks-kapasitet. Vi fikk likevel med oss et minne gratis, et egg, dreiet for oss på stedet i onyx, pusset og polert.

det-staende-egget.jpg

Nydreiet egg i onyx

Deretter er det tid for lunsj. Stedet vår guide hadde valgt ut falt ikke i smak. Noen syntes det var for tidlig med lunsj, andre ville ikke ha lunsj, noen av oss inspiserte buffetbordet og da trakk tyskerne seg. Så var det bare å finne et nytt sted å spise, denne gangen inne i Göreme, hvor vi spiste middag dagen før.
Denne gangen gikk det bedre og de fleste, vel belåtene, finner veien til friluftsmuseet i Göreme. I dette området finnes en rekke kristne kirker. De ligger alle sammen inne i fjellene og er fremdeles godt bevart.

fra-friluftsmuseet.jpg

¨Friluftsmuseet i Göreme
Bortsett fra jordbruk og tidligere omtalte smykkeproduksjon, er teppeknytting holdt høyt i hevd. Naturligvis er det kvinner som driver med dette. Likevel er det et svært viktig håndtverk. Både som inntekt til familien og ikke minst videreformidling av teknikker til kommende slektsledd. Opprinnelig kom nok teppeknyting fra øst, Afganistan, Iran, Pakistan og Kina. Kapadokya er en del av de store handelsveiene som bant fjerne østen opp mot Lilleasia og Europa. Silkeveien er jo et godt kjent begrep.
Vi besøker et kooperativ, en teppefabrikk. Tenk deg et silketeppe med 1000.000 dobbeltknuter pr. kvadratmeter.

tepper.jpg

Tepper i alle varianter. Kommer med en spesialblogg om dette

Videre drar vi til «dyre-dalen» og «elskovsdalen».

kamelen.jpg

Den berømte «kamelen»
image-1.jpg

Elskovsdalen

og havner på en lokal, diger keramikfabrikk.

Det produseres også en del lokal vin i området. Så vi avsluttet rundturen for dagen med vinsmaking hos en vinprodusent. Vi tok med oss noen flasker Kapadokya vin med hjem til Finike.

Det er allerede mørkt og vi avslutter kvelden med middag på Göreme Restaurant.

restaurant-goreme.jpg

Her sitter/ligger man til bords på puter
Så bar det rett til sengs, svært fornøyd med dagen.

Kapadokya dag 1

Cappadocia, Kapadokya, Kappadokia.
Hva eller hvor er det? Vi har hørt om dette mange ganger. Et sted med merkelige fjellformasjoner, underjordiske byer og boliger inne i fjellene. Det var bare en ting å gjøre, reise dit.
For å si det slik, så er jeg svært lite glad i lange bussturer og da bør dette virkelig være noe helt unikt, for å få meg til å slite et bussete i 150 mil.

Kappadokia er forøvrig ikke et sted eller by, men et område eller region om man vil og ligger svært langt fra alt mulig.
Vi er 9 stykker tilsammen, alle minus 1, er seilere i vinteropplag eller besøkende i marinaen. Nasjonalitetene er tilfeldig skrudd sammen i tysk, engelsk, amerikansk og norsk, så i utgangspunktet burde dette bli morsomt.
Finike Turizimus er arrangør og bussen, en 16 seters minibuss med kun tyrkisk talende sjåfør skal bringe oss inn i fjellheimen.

oppstart.jpg

Klar til avgang, men hvor er resten?
Imidlertid er vi lovet en professjonell guide i Kappadokia.
Kl. er blitt 0800 og vi legger i vei. Vi passerer Kemer og Antalia, svinger østover mot Manavgat og tar veien nordover til Konya. Vi tar et pit-stop i nærheten av Giris ved en av de få veikroene som finnes. Vi er nå allerede i ca 1000 meters høyde. De grå landsbyhusene går nesten i ett med landskapet. Det er bare de røde taksteinene som skiller seg ut.

pitstop.jpg

Pit-stop i Giris

I to-tiden ankommer vi Konya, som er en millionby. Hva lever så alle mennesker av her? Jordbruk, naturligvis. Vi blir sluppet av ved hovedmoskeen i byen. Her er også et by-museum. Vi konsentrerer oss imidlertid om å få litt mat i magen i første omgang og deretter se hvor mye tid vi har til andre aktiviteter.

konya.jpg
Hovedmoske og museum

Etter armer og beinspråk med vår sjåfør, har vi forstått det slik at vi må videre kl. 1600.
Etter mat og etter å ha sett en enorm billettkø for å komme inn i museet, så dropper vi det og spaserer omkring, i stedet. Det er godt å strekke litt på beina, da det fremdeles er mange timer i bussen før vi er fremme. Fra Konya til Aksaray er det 141 km. En uvanlig kjedelig strekning. Grått og brunt landskap, mil etter mil.

mil-etter-mil.jpg

Mil etter mil i 1200 meters høyde

Noen få hus spredt rundt innimellom, er alt. Platået ligger på ca 1200 meter og kun jordbruk bedrives her.
Ved ankomst Aksaray, tror vi at vi nesten er framme, men det er enda 90 km til Göreme, hvor vi skal bo i to netter. Det er mørkt før vi ankommer hotellet.
Phoenix, heter det og standarden er overraskende bra. Skikkelig bad med dusjkabinett og til og med varmt vann i springen.

phoenix.jpg

Hotell Phoenix
Vår «proffesjonelle» guide, dukker opp, en tyveåring med selvlært turistengelsk. Noen av oss blir med på en kombinert middag og planleggingsmøte.

panlegging.jpg

Planlegging med guide Yumit, Ute, Jerry, Dieter og Rolf. AM er fotograf
På det tidspunkt var vi ikke kar over at det også ble lagt inn besøk i smykkebutikk, teppebutikk og potteri. Men guider skal jo også leve og får vel sine små honorarer her og der.
Det var ingen ting å si på innsovningsevnen denne kvelden, 22. mars 2007.

Klær skaper

kofte.jpg

AM har strikket ny kofte til meg. Garnkostnader ca Kr. 100. Den er utrolig fin.

Forbereder reiseskildring fra Kappadokia. Skal førsøke å få noe på nettet i løpet av morgendagen.